fredag 25. april 2008

Jeg ler når jeg ser denne...

Håper den kan glede deg også=)




Jeg er blitt Trond Viggo fan.
Jeg har vel alltid vært det på et vis, men nå har det nådd nye høyder.
Trond Viggo har klatret seg oppover og har klart å entre "Mannen i mitt liv"-lista mi.

torsdag 17. april 2008

Sol i hjertet...

...og i Bergen.
Noen ganger føles det som om kroppen er for liten for meg selv.
For liten for alle følelsene.
Glede.
Takknemlighet.
Kjærlighet.
Fred.
Håp.
Forventninger.
Gode følelser å bære på. Gode følelser å dele. Lykken blir dobbel når den deles, er det ordtak som sier. Hvordan kan jeg klare å romme alle disse følelsene uten å dele? det blir for mye for meg, rett og slett!

Men en følelse jeg aldri helt får taket på. Visshet.
Men er det da nødvendig å vite?
Er det ikke nok å tro? Men tror jeg nå egentlig? Hvorfor er det så vanskelig? På gode dager (som denne) er det ikke vanskelig. Likevel... hvorfor er det jevnt over så vanskelig å tro at Jesus er virkelig? At han er Guds sønn og at han gav livet sitt for meg? Er det for godt til å være sant? Er det for enkelt for meg? At det som skal til er å tro at det Jesus gjorde på korset det gjorde han for meg. det må være noe mer. Det må være en hake ved det. Men nei, det er ikke mer. Tro. Så enkelt og så vanskelig. Jeg skulle gjerne likt å vite at jeg tror. Ikke bare tro at jeg tror. "[...]for at hver den som tror på ham", står det i den lille Bibel. Det er liksom kjerneverset. Den som tror skal få evig liv, står det. Er det en slik tro jeg har? Har jeg nok tro på ham til at jeg våger å gi hele mitt liv og min framtid til ham?
Disse spørsmålene er noe jeg aldri klarer å legge fra meg. Men noen ganger tenker jeg ikke over dem. Men likvel vet jeg en ting. Jeg klarer ikke la være å tro at jeg tror. Håpe at jeg tror. Ikke nok. Jeg er bare et menneske. Jeg klarer ikke gi hele meg selv. Men jeg tror Gud tilgir meg det. Jeg vil, jeg får det bare ikke til.
Heldigvis er det ikke basert på hva jeg får til og ikke får til.
Frelsen er ikke basert på en følelse om jeg tror eller ikke. Av og til føler jeg meg troende. Andre ganger føler jeg meg tvilende. Godt å vite at Jesus er en fast klippe. Om jeg vingler, er Han et fast punkt. Poenget er at jeg går til Jesus med min tvil. Og ikke forviller meg bort for så å ikke komme tilbake.

Jeg er så takknemlig at jeg ikke finner ord.

I am a flower quickly fading
Here today and gone tomorrow
A wave tossed in the ocean
A vapor in the wind
Still You hear me when I'm calling
Lord, You catch me when I'm falling
And You've told me who I am
I am Yours, I am Yours

lørdag 12. april 2008

Å skole, skoler, skolte, har skolt

Den siste tiden har skolen hatt førsteprioritet.
På vei hjem fra skolen i dag (jeg har faktisk tilbragt 7,5 timer på skolen en lørdagformiddag) slo jeg pluttselig følge med en lodden, liten humle.

Det var vel strengt tatt verken planlagt eller frivillig. Vi skulle nok bare samme vei, humlen og jeg.

Humlen fikk meg til å tenke. Det er faktisk den første humlen jeg har sett i år 2008. Det er snart sommer. Jeg vet ikke om jeg kjedet ham/henne, men pluttselig brettet han (jeg velger heretter å omtale min venn humlen som "han") ut vingene sine og fløy sin vei. Det var selvsagt en metafor. Humler har ikke vinger. Eller har de det? Hvordan flyr egentlig humler?Når jeg tenker meg om har de vel noen små "innsektsaktige"vinger, men de har ikke vinger som i ordenes rette forstand kan "brettes ut". Det var derfor brukt som et bilde i denne sammenheng (men det regnet jeg vel egentlig med at du skjønte). Poenget med dette var, at i det humlen fløy sin vei kom jeg til å tenke på tiden. Nok en gang vendte tankene mine tilbake til dette fenomenet. Den bare fortsetter å fly av gårde. Både tiden og humlen (forhåpentligvis). Og med tankene om den flygende tiden kom også tanken om mine fordums helter. Vi kan kanskje ta steget helt ut og kalle dem for mine fordums idoler. Så bergtatt var jeg. I skrivende stund har de konsert i oslo spectrum. BACKSTREET BOYS. Jeg er trist. Oppriktig lei meg for at jeg ikke er på denne konserten. For første og siste gang å se mine gamle idealer live. I levende live. Det føles så lenge siden min musikkverden dreide seg om disse kjekke gutta. Verken før eller siden har jeg vært så stor fan av noen innen musikksjangeren.


Men nei. Jeg er ikke på konsert i Oslo. Jeg er her i Bergen og skoler. Skoler i vei med oppgaven som må skrives...


tirsdag 1. april 2008

Beyond the extreme

Etter å ha tenkt og vurdert over lengre tid, fant jeg ut at tiden var inne til å sette tanken ut i livet.
I et svakt øyeblikk denne dagen lot jeg pensumlitteratur være nettopp det - pensumlitteratur. Jeg slo bøkene hardt igjen og forlot leiligheten resolutt. Jeg hadde ett mål for øye. En gang må være den første. Dette var dagen. Tiden var inne. Jeg mannet meg opp mens jeg nærmet meg målet. Skritt for skritt.
Fremme.
Jeg stod utenfor. Jeg kunne ennå snu. Feigheten innhentet meg nesten der et lite øyeblikk. Før jeg tenkte: det blir ikke bedre av å vente. Best å få det overstått. Jeg ventet litt til hjertebanken hadde gitt seg og ristet av svetten i hendene. La nervøsitet og andre såkalt "svake" følelser til side, tok på meg den harde masken og gikk inn. På andre siden av døren ble jeg møtt av ei smilende og hyggelig dame med hvite, pene tenner. Dette var uventet. Noe annet enn de på grensen til sure damene jeg har møtt i slike forbindelser før. Jeg ble overlumpet og kunne ikke annet ennå la den harde masken falle. Smilte hyggelig (og litt nervøst) tilbake. Jeg måtte si noe. Det var jo jeg som hadde oppsøkt henne. Jeg måtte starte samtalen. Jeg hoppet i det:
"Hei. Jeg vil gjerne bestille en tannlegetime"