Etter å ha tenkt og vurdert over lengre tid, fant jeg ut at tiden var inne til å sette tanken ut i livet.
I et svakt øyeblikk denne dagen lot jeg pensumlitteratur være nettopp det - pensumlitteratur. Jeg slo bøkene hardt igjen og forlot leiligheten resolutt. Jeg hadde ett mål for øye. En gang må være den første. Dette var dagen. Tiden var inne. Jeg mannet meg opp mens jeg nærmet meg målet. Skritt for skritt.
Fremme.
Jeg stod utenfor. Jeg kunne ennå snu. Feigheten innhentet meg nesten der et lite øyeblikk. Før jeg tenkte: det blir ikke bedre av å vente. Best å få det overstått. Jeg ventet litt til hjertebanken hadde gitt seg og ristet av svetten i hendene. La nervøsitet og andre såkalt "svake" følelser til side, tok på meg den harde masken og gikk inn. På andre siden av døren ble jeg møtt av ei smilende og hyggelig dame med hvite, pene tenner. Dette var uventet. Noe annet enn de på grensen til sure damene jeg har møtt i slike forbindelser før. Jeg ble overlumpet og kunne ikke annet ennå la den harde masken falle. Smilte hyggelig (og litt nervøst) tilbake. Jeg måtte si noe. Det var jo jeg som hadde oppsøkt henne. Jeg måtte starte samtalen. Jeg hoppet i det:
"Hei. Jeg vil gjerne bestille en tannlegetime"
5 kommentarer:
Haha, herlig skrevet =)
Lykke til, Camilla!
Det går nok bra.
Berre bit tennene saman
og gap opp =)
Hoho... hadde det bare vært sånn at jeg kunne bite tennene sammen:p
Du, Åslaug, har virkelig bare tatt tak i selene og kommentert i vei her!
Ja, av og til må ein ta tak i selane òg, de har ein tendens til å svømma feil vei....
Skippertak is my way =)
"tatt tak i selene".. ja, her er det visst miksing av diverse ordtak som er det store. *kremt* i alle fall heter det vel at du her "lagt deg i selene"... Men skippertak er absolutt your way;)
Legg inn en kommentar