torsdag 28. januar 2010


I går regnet det. Slik som det bare kan regne i Bergen. Med solen som tappert forsøkte å sende noen stråler ned mellom bygene. Regnbyger som fikk vannet til å sprute i asfalten slik at det regnet både ovenfra og nedenfra. Regn som vasket vekk snøen på veier og fortau.

Jeg frydet meg!
Og jeg tenkte at nå er det slutt på dette hvite dekket. Regnet gav meg løfte om vår.

Jeg føler meg lurt her jeg sitter og ser at snøen fyker forbi vinduet. Vannrett forbi. Og bakken får igjen dette glatte hvite dekket.

tirsdag 26. januar 2010

Hvor er ditt fokus, om jeg kan få spørre?

Jeg har en kjempestor nyhet, sa hun. Jeg har noe viktig å fortelle!
Intuitivt koblet jeg kjæreste, forlovelse eller at noen skal ha baby.
Er det disse tingene som er det største? Er det der jeg har mitt fokus? Er jeg så innmari i-denne-verden-fokusert at når noen kommer og sier de har en STRÅLENDE nyhet, er det nettopp gutter og familieetablering som går gjennom tankene mine?


Men, nei, det hadde slett ingenting med det å gjøre. Nyheten var så uendelig mye større enn det. Det er den beste nyheten jeg har blitt fortalt i hele mitt liv. Det er større enn alt. Venninnen hennes hadde tatt imot Jesus, sa hun. STØRRE, BEDRE, MER STRÅLENDE og VAKKERT blir det ikke!!

Himmelfokuset. Er det blitt borte på veien? Har det kommet i 2. rekke? Er det først og fremst viktig at vi skaffer oss den utdannelsen, jobben og ektefellen vi ønsker oss? Jeg tror vi ofte driver rundt og er litt bekymret for om vi vil få våre mål og drømmer oppfylt. Eller vi legger planer for hvordan vi skal nå dem. Kommer inn i en vane, og dagene går. Den ene etter den andre.

"Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.
For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være."
(Matt. 6, 19-21)

søndag 24. januar 2010

(vi.sualize.us)

Har du på deg en maske? Skjuler du deg? Like lite som jeg tror at verden er svart/hvit tror jeg et menneske er det. Kanskje enda mindre. I noen situasjoner er jeg kjempeframpå og prater til jeg blir innmari lei av å høre meg selv. I andre situasjoner er jeg stille. Så stille at jeg selv begynner å lure på om jeg er der. Noen ganger er jeg et sted midt mellom. Men jeg er hele tiden meg selv. Jeg er frampå - ikke fordi jeg tvinger meg selv til at nå skal jeg ta helt av og "stjele hele showet" som det heter. Jeg er sjenert - ikke fordi jeg tenker at jeg skal gi folk en liten pause fra meg og alt pratet mitt. Ikke fordi jeg har bestemt meg for å være det. Det er sånn det blir i noen situasjoner. Jeg havner på ei hylle et sted mellom de to ytterpunktene - veldig ofte havner jeg her. Men det er ikke planlagt. Jeg tenker ikke før jeg kommer til situasjonen at i dag skal jeg være akkurat passe frempå og tilbakeholden. Noen ganger er man trygg på seg selv. Noen ganger føler man seg mindre trygg. På mennesker. På situasjoner. Det kan til og med være samme mennesker og samme situasjoner som frembringer disse ulike væremåtene. Hva som gjør det vet jeg ikke. Det er en del av det å være menneske. En del av det å leve. Her og nå og ikke planlegge alt ned til hvert eneste lille komma.
Men påtatt? En maske å skjule seg bak? Nei, det er ekte. Maskene, de er jeg ferdig med.

fredag 22. januar 2010

(bildekilde: vi.sualize.us)



"Den skjønneste jordens blomst er smilet!"

sa Wergeland i sin tid. man smiler for å uttrykke glede. jeg smiler til verden og verden smiler til meg. jeg kjenner jeg liker så innmari godt denne følelsen av å ikke kunne la være å smile. når kinnene bare sniker seg et par hakk opp og gjør at øynene nesten forsvinner. når man smiler har man det bra. i alle fall hvis man smiler for seg selv. for hvem skal man "late som" for da? når jeg får ligge et par minutter ekstra om morgenen. i ei god og myk seng. under ei varm og god dyne. kikke i taket og tenke at livet er bra. jeg har all grunn til å stå opp og ta fatt på en ny dag. da smiler jeg. og om jeg er for trøtt til å la det komme fysisk til uttrykk, smiler jeg inni meg. når kaffen er ferdig kokt og står og venter på meg om morgenen. et uttrykkt ønske om at noen har lyst å tilbringe tid sammen med meg, selv om det bare blir litt og ikke så lenge. når noen kaster seg rundt halsen på meg for de har savnet en "camillaklem". når friske blomster pryder bordet og gir hele leiligheten et løfte om vår. da smiler jeg. to svaner som svømmer side gjør at jeg igjen presser kinnene oppover.lyden av bølger og lukten av skjøvann får meg til å smile på en bra dag. og på en mindre bra dag får det meg til å føle meg bedre.noen som strekker ut en hånd for å være der for de som ikke føler for å smile akkurat da, og kanskje tenker at det kan bli lenge til neste gang, gir meg denne gode følelsen inni meg. nesten som jeg smiler.

det blikket man sender en annen person i håp om at han skal oppdage det - og det gjør han. og han møter mitt smil med sitt. og så står vi der og smiler til hverandre KJEMPELENGE. hele to minutter. det må være så fint. DA smiler jeg nok da. flere runder rundt hue. men til nå nøyer jeg meg med tanken. tankene er fine å ha. de får meg til å smile.

fredag 8. januar 2010


Vi skriver 2010. Og har gjort det i ei go uke allerede. Hvis du da ikke er av den typen som glemmer deg bort og skriver 2009 til langt inn i januar. Jeg pleier å være sånn at jeg skriver fjorårets årstall lenge etter nyttår har markert inngangen på det nye. Men til nå har jeg klart meg. Og har jeg skrevet det til nå, 2010, blir det liksom for dumt å vende tilbake igjen. Vi skriver to-null-en-null, det er vi alle enige om. Så lenge vi går etter samme tidsregning er det ingen tvil om det. Men å si det, det er en helt annen sak. For hva skal vi egentlig si? Dette har det vært mye debatt om. Og språkrådet har nå altså gått ut og sagt at vi skal fortsette som før og si totusenog-. Sylfest Lomheim: Du var på god vei til å bli en liten helt. Men her skuffer du. Jeg kjenner jeg sier totusenogti like frivillig som jeg sa nittenhundredeognittiåtte. Og det gjorde jeg jo ikke. Jeg trot at folk etterhvert vil finne ut at det enkle er og blir det beste... På sikt. Det tar alltids litt tid før en får svingt seg rundt og prøver noe nytt. Og det nye året kom, som det alltid gjør, litt brått på. Men nå er det her. Og jeg gleder meg. Jeg har hatt en positiv opplevelse at 2010 så langt. Dog litt kald, men like fult positiv.

En uke fra eller til; jeg ønsker dere alle et riktig godt nyttår! Håper tjueti vil bli et bra år:)