(vi.sualize.us)

Har du på deg en maske? Skjuler du deg? Like lite som jeg tror at verden er svart/hvit tror jeg et menneske er det. Kanskje enda mindre. I noen situasjoner er jeg kjempeframpå og prater til jeg blir innmari lei av å høre meg selv. I andre situasjoner er jeg stille. Så stille at jeg selv begynner å lure på om jeg er der. Noen ganger er jeg et sted midt mellom. Men jeg er hele tiden meg selv. Jeg er frampå - ikke fordi jeg tvinger meg selv til at nå skal jeg ta helt av og "stjele hele showet" som det heter. Jeg er sjenert - ikke fordi jeg tenker at jeg skal gi folk en liten pause fra meg og alt pratet mitt. Ikke fordi jeg har bestemt meg for å være det. Det er sånn det blir i noen situasjoner. Jeg havner på ei hylle et sted mellom de to ytterpunktene - veldig ofte havner jeg her. Men det er ikke planlagt. Jeg tenker ikke før jeg kommer til situasjonen at i dag skal jeg være akkurat passe frempå og tilbakeholden. Noen ganger er man trygg på seg selv. Noen ganger føler man seg mindre trygg. På mennesker. På situasjoner. Det kan til og med være samme mennesker og samme situasjoner som frembringer disse ulike væremåtene. Hva som gjør det vet jeg ikke. Det er en del av det å være menneske. En del av det å leve. Her og nå og ikke planlegge alt ned til hvert eneste lille komma.

Men påtatt? En maske å skjule seg bak? Nei, det er ekte. Maskene, de er jeg ferdig med.