søndag 26. desember 2010


Det er 26. desember og siste dag i min selvkomponerte fruktkalender. Nellikappelsinen fikk litt hard medfart på flyturen fra Bergen og kunne erklæres råtten når jeg kom hjem. Nellikene ble plukket ut og av mangel på en ny appelsin ble de stappet inn i en klementin i stedet. Denne frukttypen er ikke å anbefale som en kalenderfrukt. Det gikk et par dager så var den virkelig på forrotnelsens vei. Jammen godt den ikke skulle vare hele adventstiden. Jeg tror vi alle synes det er greit at den siste nelliken skal plukkes ut i dag. Så kan vi endelig bli kvitt den innskrumpne, halvråtne klementinen som pryder kjøkkenvinduet så godt den kan.

Så er det altså 26 desember i dag og den siste nelliken skal plukkes ut med frokostbordet. Jeg er fullt klar over at 26 er to for mye i forhold til en julekalender som vanligvis stopper på 24. Og det er ikke fordi jeg prøver å hale ut julen lengst mulig, er dårlig til å telle eller at vi i min familie av ukjente årsaker utsetter julefeiringen til denne dag. Håneida. Vi har feiret jul og greier, vi. Forklaringen er den at i år, som i fjor (og alle år før det), har bursdag i dag. Nå er jeg vanligvis ikke sånn at jeg springer rundt og forteller både liten og stor at jeg har bursdag. Jeg ELSKER andres bursdager og går ikke av veien for å feire, men min egen har jeg et heller likegyldig forhold til...

Men i år kjenner jeg meg ikke likegyldig. Jeg kjenner jeg ikke er helt overbevist om at å gå fra (slutten på) begynnelsen av 20-årene til "midten 20-årene" er noe å feire så heidundrende. Derfor er det kanskje greit at det bare blir litt familiebesøk, en middagsrett jeg egentlig ikke liker og ingen kake med lys på.
Så har jeg ennå et år på meg på å vende meg til tanken på at jeg er i "midten" av de aldri så kjente tjueårene...


søndag 19. desember 2010

Tenn lys

Det er 4.søndag i advent og alle lysene i staken er tent!:)

tirsdag 14. desember 2010


Jeg har hatt julestemning i heeeele desember, og har den holdt så langt hoder den helt til mål. Desember har vært lyspunktet etter en litt grå høst. Det har vært jul og advent og glede og høydepunkter fra ende til annen. Adventskvelder både her og der, julekakebaking, snø, frost og bitende kulde, syng-julen-inn, klementiner, gløgg og pepperkaker. Og ALT med gode, herlige og flotte folk.

Jeg bobler over av julestemning og takknemlighet til Gud.
DET ER INGEN SELVFØLGE!
At jeg kan glede meg hemningsløst til jul. Og at jeg kan gå inn i en adventstid med glede og forventning og ikke minst takknemlighet. Først og fremst takknemlighet for at Jesus ble født til vår jord. Og at jeg, lille meg i lille Norge, har vært så heldig å få høre budskapet. Ja, ikke bare det, jeg har fått vokse opp med dette budskapet!
Så takknemlighet for at jeg har en god og fantastisk familie jeg kan glede meg til å komme hjem til.
Og ikke minst takknemligheten for at, mens jeg venter på å dra hjem til jul, har så mange og herlige venner. Som stiller opp. Som lytter. Som bryr seg. Som oppmuntrer.

I utgangspunktet hadde appelsinen min 26 nellikspiker i seg.
Nå har den bare 12 igjen.
Vi er så godt som halvveis!


søndag 12. desember 2010

Ullrik og Ulven - Jul - Episode 7

onsdag 8. desember 2010

Så fint å ha en krukke full av drømmer!


søndag 21. november 2010

Skuffelse...


...er å sitte på bussen med et stor, fint, rødt, tilnærmet lyteløst eple. Ikke en skramme. Ikke en eneste brun prikk. Tilsynelatende friskt og godt.

For så å ta et stort bit og oppdage at det er FULLESTENDIG brunt inni. RÅTTENT på innsiden.

Stol aldri på et eples ytre!

mandag 8. november 2010




Jeg tenkte deg var greit å minne deg på det. Du trenger ikke tenke at du må endre deg, slanke deg, sminke deg for å bli penere. Det er så ofte man tenker at man ikke er bra nok - det er du!! Jeg ville bare minne deg på det. Du duger!

"Alle mennesker er verdifulle
Gud lager ikke søppel."

søndag 31. oktober 2010

Absurd glede!

Ja, jeg vet jeg har tørr humor og en greie for ordspill. Men jeg vet også at jeg ikke er den eneste! Et festlig lite gjensyn med noen av de beste (helt subjektivt sett) bildene fra absurdgalleriet:

Magnus er syk og må holde sengen...

Håkon la lista alt for høyt!

Einar blir satt ut...

Neimen i alle dager!

Roar skjønte ikke helt hva som var så stas med de der hjemme-alene-festene folk snakket så varmt om



mandag 25. oktober 2010

(vi.sualize.us)

Hører du hva jeg sier?
Følger du med når jeg snakker med deg?
Får du med deg det jeg sier? Det jeg sier uten å si det med ord?
Det jeg egentlig forteller deg?
Har du konsentrasjonen rettet mot meg, mot samtalen vår?
Eller tenker du på hvem andre som er her?
Hvem du skal snakke med etterpå? Eller hva annet du skal ta deg til i dag?
Tenker du mer på hva du selv skal si, eller hvordan du skal få sagt det, enn du lytter?


Opplever du meg som en person som lytter?
Som er tilstede i samtalen?
En som hører etter når du snakker og er interessert i deg og det du har å si?
Er jeg fokusert på deg? Eller er jeg for opptatt av meg selv og mine egne tanker?

Så herlig det er med mennesker som ser en. Som er stille med en, og som venter. Mennesker som vet at stillhet er der i vente på at tankene skal formes til ord. For noen ganger er det vanskelig å finne ordene.

Og noen ganger er det overhodet ikke vanskelig.
Begge deler er greit.
Og ekstra greit er det når en opplever noen som tar imot ordene. Og stillheten mellom ordene.

fredag 15. oktober 2010

Tankar ikring studiedag

Det er ikke sommer, men det er både sol og fredag. Og to av tre er jo ikke verst.
Selv om det ikke er sommer, er det utrolig herlig ute likevel. Med en litt skarp, kald og klar høstluft. Sånn høstluft som gjør at man tenker at høsten er den fineste årstiden av dem alle.

Difor har eg beka meg heeeilt innerst på biblioteket denne fredagen. Bak reoler som skjuler utsikta til vindauga. Nesten. Eg kan sjå. Men ikkje slik at eg kan sitja og drømme meg av garde. Ikkje at utsikta til parkeringsområdet, og vegen bortenfor der igjen, får meg til å drømme så veldig intenst... men eg ser ikkje ut. Av vindauget altså. Og her innerst på biblioteket skal eg altså sitte helt til solen har gått ned bak et fjell. Og dei er det ei håndfull av her i Bergen. Det er studiedag, og eg har sjølv komen fram til at eg må verta meir seriøs.

Sjølv om eg snygt vert freista inn på både fjesbok, elektronisk post, bloggar og det som kan tenkjast spanade på verdsveven, vil eg i røynda påstå at eg er seriøs. Å lesa Sylfest Lomheim vågar eg påstå er til dei gradar seriøst!

onsdag 13. oktober 2010

I dag slår jeg et slag for:

Pålitelighet!

Mennesker som dukker opp når de har sagt de skal dukke opp.
Som kommer. Som svarer.
Som ikke venter med å svare for å se om det dukker opp et bedre tilbud. Som ikke melder avbud på første tilbud, fordi det viste seg at det kom et bedre.
Mennesker som, når de sier de skal være med, blir med... Som ikke avlyser i siste øyeblikk, fordi det er så lettvint å bare sende en sms med en liten unnskyldning på
(Men selvfølgelig... det kan dukke opp ting, det er ikke det jeg snakker om...)

Dere pålitelige mennesker; dette er forbilledlig!:)


søndag 3. oktober 2010

Om å ha en "sovende" blogg.

Jeg merker "bloggtrenden" har gitt seg. Og min bloggentusiasme med den. Likevel... jeg får meg ikke helt til å slette den og si takk for meg her i bloggenes verden. Men jeg er ikke den eneste, kan jeg trøste meg med. Selv om det er en mager trøst, er det jo sånn det ofte er med oss mennesker. Hvis andre er på samme måten, er det liksom litt mer greit. Jeg er ikke den eneste...

I dag ønsket jeg å igjen ta tastaturet fatt. Ikke fordi jeg har noe viktig å formidle for verden (men la oss innse det først som sist; jeg har sjeldent det! Det er ikke derfor jeg blogger). Men slapp av, jeg skal ikke gi en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Selv om livet stort sett har tuslet og gått slik det pleier med skole, jobb, trening, venner og salem (oppramsing i tilfeldig rekkefølge), er det tross alt over 1mnd siden sist og en fullstendig oppdatering er gjerne et for ambisiøst prosjekt.

Jeg ville bare si at jeg er her. Sjeldnere enn før, men likevel... bloggen har bare vært i en liten dvale, den er ikke død. Jeg skal ikke love noe (synes det blir for dumt å love noe jeg ikke kan holde helt sikkert), men jeg tror jeg kommer til å stikke innom og oppdatere litt oftere fremover. Håper du blir med meg:)

Og til neste gang - en sang fra min favorittfilm:)








So long, farewell, auf widersehen, good bye:)

mandag 16. august 2010

En sommer er over. Et nytt semester står for døren.
Allerede. Sommeren gikk fort. Tiden hjemme fløy av gårde og jeg fikk ikke en gang tid til å bli lei.
Det er jo bra.
Men det førte også til at jeg bare utsatte og utsatte. Jeg tenkte alltid at jeg fikk en bedre anledning senere. At samtalen ville komme litt innpå det og det ville bli litt naturlig.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke med de man står nærmest og de man er mest glad i her i verden om det som er det viktigste?
Fortelle dem at Jesus døde for dem. Fortelle dem at han elsker dem. Spre det gode budskap blant sine kjente og kjære.
Hvorfor er det så vanskelig? Hva er jeg redd for? Å tape ansikt? For å være helt ærlig tror jeg ikke det hadde vært tilfelle. De vet jeg er kristen. De vet hva jeg tror. Hvorfor ikke snakke om det? At dette er virkelig. At dette gjelder de også. Selv om de ikke vil tro. Eller har tatt stilling til det.

Jeg angrer på at jeg tenkte at sommerferien er lang og det kommer alltid en senere anledning.
For nå er den over og jeg er tilbake i Bergen.
Jeg tror jeg og du, og vi som er kristne må tørre å si noe til de rundt oss også. Ofte tenker jeg at jeg ønsker å vitne med det livet jeg lever og innretter meg etter Frans av Assisis ord: "gå og forkynn evangeliget - om nødvendig med ord". Det er vel og bra - og det er viktig. Men jeg tror det kan være nødvendig med ord oftere enn jeg benytter deg, for å si det sånn...

"What am I so afraid of?
'cause here I go again,
Talkin 'bout the rain"
(Casting Crowns)

søndag 25. juli 2010

Vi skriver juli og om en knapp uke skriver vi august. Året er over halvveis. Om det er halvveis påbegynt eller halvveis avsluttet avhenger vel om glasset er halvtomt eller halvfult, tenker jeg. Det har gått som en vind. Og jeg er nesten litt usikker på om jeg har fått det med meg. Men fotografier på mitt kamera og minner i bakdelen av hodet mitt forteller meg at jeg har levd dette halvvåret og opplevd ting. Dette året som startet ut med overskriften "Fornuftens år". Etter å ha vært snusfornuftig en liten periode kom jeg til meg selv og oppdaget at det var jo bare som hvilket som helst annet år, så årets heading fikk snart en ny klang: "Tjueti - mulighetens år". Og med det en liten touch av "året da Camilla prøver nye ting". Nye ting er prøvd. Og jeg har frydet meg.

Selv om jeg i sommer hverken har surfet, stått på vannski eller badet, har ferien vært fin. Og vips er den langt over halvferdig - uansett hvordan du ser på vannglasset. En uke til med jobbing og så: 1 uke som smågruppeleder på UL. Jeg kjenner jeg er spent på det. Det vil gå inn under "prøve nye ting"-kategorien. Jeg leste nettopp gjennom programmet, og da sto deg at vi som smågruppeledere ble oppfordret til å dele troshistorien vår med smågruppen. Jeg vet sannelig min hatt ikke om jeg har sådann en historie. Men jeg har vel det.... har vi ikke alle en? Noen kanskje mer ubevisste enn andre... Jeg får grunne litt mer på den i uka som kommer. mens jeg sorterer varer og plasserer dem på sine respektive plasser i butikkhyllene. (Hvem skulle trodd at det var SÅ nødvendig med SÅ stor valgfrihet på dopapir, appelsinjuicetyper, pasta, fetaost osv...)

tirsdag 29. juni 2010

Mens havdisen fremdeles lå som tykk tåke over vannet og vinden ennå ikke hadde våknet fra nattens stillhet, svingte jeg meg rundt på kjøkkenet for å teste ut noe jeg aldri har prøvd før
- å bake knekkebrød.


Med en angitt steketid på 1 time og 10 min var det ingen tid å miste hvis jeg skulle innta disse lekkerbiskene til formiddagsmat - og det skulle jeg jo. Men la meg bare allerede nå fortelle deg at 1 time er MER enn nok steketid. De ser kanskje fristende og gode ut der de ligger (du kan forresten synes hva du vil... mine øyne ble fristet), men jeg kan videre fortelle deg at steking av knekkebrød er en kunst jeg fremdeles har til gode å mestre!


Jeg tok meg en bolle (som jeg heldigvis også hadde bakt) og rigget i stedet i stand en alternativ sommerlunsj. Herlig!
Og når sola skinner fra en skyfri himmel og SAKTE men forhåpentligvis sikkert (husk solkrem!) steiker min kropp gyllen og sommerbrun kan man ikke la seg knekke av noen GODT stekte knekkebrød, som for øvrig heller ikke lar seg knekke...........
Men bollene.... det må jeg bare si, de ble himla goe'! (for jeg blåser en lang marsj i bluferdighet og skryter hemningsløst av min vellykkethet;)

søndag 27. juni 2010

Om å la hver dage ha nok med sin egen plage og glede og la fortiden seile sin egen sjø...


Hvordan er det med deg? Er du som meg og har det med å "leve litt i fortiden"? Dvele, analysere og tenke over ting. Kanskje litt i det lengste?
Her på Mr.Ace (PCen min) har jeg en slik kjekk innretning at det popper opp et gullkorn fra Bibelen i tide og utide (skjønt utide for sånt er det vel aldri....). Bibelverset som kom poppende her om dagen passet i grunnen bra til dette:

Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden.
Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det?
Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.
(Jes. 43:18f)

I det siste har jeg tenkt litt på dette med å la fortid være fortid. Ikke tenke over hva som kunne vært "dersomatte... hvis bare...". Jeg vil si som Paulus: at jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran. (Fil. 3:14). Jeg vil leve her og nå - ikke dvele ved ting. Jeg vil leve med forventning til hvilke planer og tanker Gud har for meg!
Er du med?




søndag 30. mai 2010

Hei.
Jeg er selve personifiseringen av ambivalens!


Eksamen er levert. For en uke siden. Det er sommerferie og skolefri.
Sola skinner fra skyfri himmel og det er sommervarme i lufta.
Det er mye å glede seg over. Is på bryggen. Bra møter i Salem. Gode venner og godt fellesskap. Jakten på leilighet er over. Jeg har det bra.

Men....
Nå vet ikke jeg hvordan det ligger an med deg. Men til tross for at livet er bra, er det ikke alltid at ting føles så bra. For livet er herlig. Jeg har alt det ovenfornevnte. Jeg har Jesus som frelser og en fred i hjertet. Sånn egentlig.

Likevel...
Det er en litt kjip følelse inni meg. Jeg kan ikke forklare hvorfor det er sånn. At man har det bra, men likevel ikke.

Men hør nå: Rød neglelakk, sommerkjole, FANTASTISK bra bok som man vandrer gatelangs og leser, en benk i parken og en telefonsamtale til en venn du ikke har snakket med på en stund, en til is - med verdens beste samvittighet, vissheten om at sommeren er på vei og dagen i morgen er planløs gjør at de grå skyene over hue mitt sprekker opp og lar solskinnet komme gjennom.

tirsdag 11. mai 2010

Jeg har vært på veiledning med den ene eksamensoppgaven min i dag. Jeg visste det var mye jeg måtte fikse på den, og fikk gode tips til veien videre. Men nå sitter jeg her da, som så mange ganger før i forbindelse med denne oppgaven. Som et spørjeteikn.

lørdag 8. mai 2010



How deep the Father's love for us,
how vast beyond all measure.
That He would give his only Son
to make a wretch His treassure.

How great the pain of searing loss,
the Father turns His face away
as wounds which mark the chosen one,
bring many life to glory.

Behold the man upon a cross,
my sin upon his shoulders.
Ashamed I hear my mocing voice,
call out among the scoffers.

It was my sin that held him there
until it was accomplished.
His dying breath has brought me life
I know that it is finnished.

I will not boast in anything
no gifts, no power, no wisdom.
But I will boast in Jesus Christ
His death and resurrection

Why should I gain from His reward?
I cannot give an answer
But this I know with all my heart
His wounds has paid my ransom.

onsdag 5. mai 2010

I en travel eksamenstid er det lett å nedprioritere stille tid med Gud, himmelens og jordens skaper. I alle fall merker jeg det for min del. Jeg må skynde meg til skolen for å komme i gang. Men siden jeg sitter inne foran en PC skjerm hele dagen tar jeg meg tid til å gå en omvei til skolen i det fine været. Etter en lang stillesittende dag er det bra med litt trening. Enten som en pause i lesingen eller som en avsluttning på dagen før jeg går stuptrøtt til sengs. Lite tid til Bibel og bønn der, gitt.

(Jeg har litt ordleggingsproblemer i dag, og strever mest av alt med å finne smoothe overganger mellom avsnittene. Så her lar jeg det bare være og går rett fra innleding til poeng!)


Jeg ble veldig oppløftet av dagens bibelord. Håper du kan ta det til deg du også denne finefine, men akk litt travle, vårdagen:

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker.
Jeg vil gi dere femtid og håp.
Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere.
Når dere søker meg skal dere finne meg, ja søker dere meg av et helt hjerte lar jeg dere finn meg, sier Herren."
(Jer. 29,11-14a)

torsdag 22. april 2010

Jasså...
så du mener det er labert her inne for tiden. At jeg ligger på latsiden.

La meg fortelle deg en liten ting: DET ER NETTOPP DET JEG IKKE GJØR!!!

Når har ikke jeg et så innmari travelt at jeg har lov til å klage. Så det er ikke det jeg gjør, faktisk. Jeg bare nevner det for deg. Som en liten grunn til min fraværenhet. (Men som du ser akkurat nu, har jeg det ikke travlere enn at jeg tar meg tid til å blogge om det). Det er altså litt travelt om dagen. Med praksis i tolking/ledsaging for døvblinde, og eksamen rett rundt hjørnet. Det tar litt tankekapasitet kan du si. Og kreativiteten og oppfinnsomheten forsvinner litt. Bloggingen må stille seg bak i rekken, men rykker stadig fram i køen. FOR 21. mai, da er eksamen levert. Ikke ta dette som en lovnad om at DA skal bloggen heves to the next level. Men da har du lov å forvente litt mer.

Okay?

tirsdag 30. mars 2010


Godt sagt i grunn:
"Prisen på frukt og grønt er ikke høy
sammenlignet med prisen for et eple i Edens hage!"

søndag 28. mars 2010

Påskebudskapet
nr. 659 i "den blå"

Du som låg i natti seine Sorgtyngd, vanvørd og aleine
skjelvande på såre kne.
Du som skåli trufast tømde Medan alle dine rømde
Stridsmann frå Getsemane!

Du som spotta vart og banna Kront med klungerkrans om panna
Medan augo brant i sorg.
Du som stod i namnalus pine, Skild frå dei du kalla dine
Einsam i Pilati borg!

Du som hekk til krossen nagla, Medan blodut sveitte hagla
Frå di panne då du sa:
"Fader, kvifor gjekk du frå meg!" Å, lat nådens blodstraum nå meg
Offerlam frå Golgata!

Lær mi sjel kor du laut lida, Syn meg såret ditt i sida,
Styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender, Så eg frelst mitt auge vender
Opp til deg på krossen, du.
(Jakob Sande)

mandag 22. mars 2010

LONDON, Baby!

Etter en 3-dagers i London har jeg lært ett og annet om kulturforskjeller innad i den vestlige kulrurverdenen. Briter er et mer frampå folkeslag enn oss nordmenn. Men ikke frampå på en plagsom måte, som til tider kan være tilfellet la oss si i middelhavsområdet. Hvis man kan kalle Roma for middelhavsområdet. Jeg mener, siden vi nå er inne på kulturforskjeller innad i den vestlige verden. Uansett... Briter er et serdeles høflig og hyggelig folkeslag. De gnur ikke på informasjon, for å si det sånn! Det var en av mange observasjoner meg og Turid gjorde oss. Teroriene og tankene ble nedskrevet på en papirpose. Thoughts on a paperbag. Simply fordi det var det vi hadde å skrive på. MEN slapp av. Teoriene kommer. Akkurat nå er det ikke meg som er i besittelse av papirposen. Når vi ikke satt på kafé og observerte livet i London og briters "Way of life", var vi turister. Og vi LEKTE ikke turister. We have seen it all:
















Vi så også Trafalgar Square. Først tok vi skikkelig turistbilder med en annen søyle og var overbevist om at vi var på rett sted. At det var 2. sønnen til George den 2. etellerannet synes vi jo var en tanke rart i grunn. Men tenkte ikke så veldig mye mer over det. Til slutt kom vi heldigvis over den rette søylen og det rette "Trafalgar Square". Men, trust me, de var veldig like.

fredag 12. mars 2010

Jeg kjenner jeg blir varm i hele meg av sola som stråler fra en skyfri himmel. Vårskoene og vårjakka dras fram. Ute kjennes fortsatt en kald bris. Det hele løses med tykke sokker og en litt tykkere genser. FOR ingen skal få meg til å igjen ta på meg vintersko og foret jakke. Ikke i dag. I dag er det vårstemning og såpebobler og nybakte rundstykker i sola som gjelder. Og vårsko. Som holder seg tørre, for det er fullt mulig å unngå å tråkke i snøhaugene som ligger igjen. Både sinnet og føttene blir lette av disse typen sko. Og jeg e l s k e r det!

Det er vel på sin plass å nevne at såpeboblestemningen er inni meg. Jeg har ikke blåst såpebobler i sola. Ennå. Og siden jeg skal på jobb om 1 time, kommer jeg nok ikke til å få gjort det heller. Men vårskoene er på plass. Og sola. Og de nybakte rundstykkene. 3 av 4 er tross alt ikke galt.

onsdag 10. mars 2010


Noen ganger kommer tankene til meg løpende på et bånd. Mange tanker etterfulgt av mange ord. Noen ganger kommer det ingenting. Som om det er helt tomt. Jeg liker å se for Legg til bildemeg tankene mine som et transportbånd med ord. Ordene og tankene bokstavlig talt kommer til meg. Noen ganger er det derimot helt tomt på dette båndet og det kommer rett og slett ikke et lite komma en gang. Og selvfølgelig skjer det når jeg trenger ordene som mest!

Illustrasjonseksempel #1
I en samtale med en person du bare har hatt SÅ lyst å prate med SÅ lenge! Og endelig tilbyr sjansen seg og du tenker "HURRA, nå har jeg sjansen til å vise mitt sjarmerende, vittige vesen". Mene... så har det seg sånn da at det er streik. Tankestreik. Ikke et ord. Jeg blir så opphengt i at jeg må finne på noe smart eller festlig å si, men det kommer ikke noe. Hvor blir ordene av!? Det som vanligvis er så isipisi blir med ett litt problematisk, kjenner jeg. Men jeg må jo si noe! Så jeg snakker. Uten at ordene egentlig har kommet. Det hele blir et sammensurie av ord jeg ikke vet hvor kommer fra, og jeg tenker i ettertid at jeg kanskje heller burde latt være å si noe...

Illustrasjonseksempel #2
Men det trenger neimenn ikke være så dramatisk som det! Herreli. Noen ganger er det så sykt digg å ikke tenke. En eneste tanke. Bare stirre tomt ut i luften uten en eneste tanke, for så å oppdage at bussen allerede har kommet seg på ferja fra Halhjem til Sandvikvåg. Hva tenkte jeg egentlig på turen? På landskapet som for forbi? På mannen foran som satt og leste VG, for dagen er ikke helt den samme uten? Eller går det rett og slett an å ikke tenke?

Tankeløse øyeblikk - når tiden bare flyr forbi.

tirsdag 9. mars 2010

Det er forresten en ny blogg i omløp!

Lyst å gå på kafé, men er usikker på hvor??? Jeg anbefaler deg turen innom bloggen;)

http://kafelista.blogspot.com/

mandag 8. mars 2010

Jeg slår et slag for søndager!



Jeg slår et slag for hverdager.

For hverdagsgleder.

For en god start på dagen. Lange morgener med tid til både stille tid med Gud, og frokost med "God Morgen Norge".

For hjemmelaget middag, fiskegrateng laget fra bånn på selveste kvinnedagen...

For strikking og kaffe og kjeks. Og fin musikk. For stearinlys som brenner og gir en finfin stemning i rommet.

For flotte samboere som gjør dagen bra bare fordi at de er seg. Med alle sine kvaliteter og egenskaper. Sine smil og gode ord. Og den største gleden man kan ha er å gjøre andre gla'.

For snøen som regner bort og gjør det mulig å både se og tråkke på bare asfalten igjen. Regnet som paradoksalt nok gir et løfte om vår.

For muligheten til å studere det jeg ønsker å studere. Selv om jeg er lei og kjenner at jeg absolutt kunne gjort mer og vært mer aktiv, flittig, engasjert og alt det der...

Men mest av alt slår jeg et slag for søndager.

De dagene som, hvis livet hadde vært et yatyspill, hadde fått 6 like terninger. Maxiyatzy. I 6ere.

Søndager - you gotta love them.

For da er alt det ovenfornevnte med. Bortsett fra skolen, for det driver man ikke med på en søndag. Og God Morgen Norge er byttet ut med møte i Salem, noe jeg slett ikke tenker er en negativ ting.

fredag 12. februar 2010

Hvorfor kan ikke jeg kysse når hele Norge har kyst..?

Det er mange spørsmål man kan stille seg i hverdagen. Her er et knippe:

søndag 7. februar 2010

Her i leiligheten vår har vi ei "BRA MANN" liste! Du synes kanskje det er lettere spesielt at vi har ei sådann liste. Men det vil jeg bare få sagt: Det er på ingen måte en "sjekkeliste". Det får da være grenser! På denne lista er det mer og mindre kjente bra menn som har levd eller lever. Deriblant Josef, kronprins Haakon eller Rune Larsen. Det er Rune Larsen dette skal handle om. Rune og jeg. Og min feighet. Og min anger over min feighet. Det er ikke bare-bare å være utstyrt med sjenanse. FOR om du velger å tro meg eller ei, er jeg litt småsjenert. Faktisk. Og dette straffet seg jommen i kveld. Da jeg gikk bak Rune Larsen heeeeele veien fra Salem til Grieghallen. Og det eneste jeg ønsket akkurat der og da var å si "hei Rune Larsen. Kan jeg få ta et bilde sammen med deg?" For, alltid beredt, hadde jeg bildeapparatet i veska mi.

Denne stalker episoden startet i selveste Salem. Vi hadde vært på konsert til inntekt for Haiti. Men siden det ikke er konserten det handler om skriver jeg ikke så mye mer om den saken. Rune Larsen var konferansier og var derfor både titt og ofte å skue fremme på scenen. Da showet var ferdig stod vi der da, og kikket bort på Rune Larsen mens vi prøvde å manne oss opp til å gå bort. Han forsvant inn på "green room". Men vi fortvilte ei og plasserte oss strategisk i døråpninga for å vente til han kom forbi. Da kunne vi jo litt tilfeldi ta kontakt med en av våre helter på lista. Det er vel egentlig ikke nødvendig å si det, men vi feiget ut. Og Rune Larsen forlot byggningen. Vi hadde da ikke noe mer der å gjøre, og fulgte hans gode eksempel. På utsiden ble vi vandrende TILFELDIG bak Rune Larsen og hans venner. De bredde seg ut over hele fortauet, så vi kom ikke forbi. Så gikk vi der da og tenkte at vi hadde blitt gitt en ny sjanse. En sjanse vi ikke grep. Når vi hadde fulgt etter han i to kvartal tenkte vi at det kanskje ble litt rart å spørre DA. Så vi fulgte like greit etter like til Grieghallen. Da skiltes våre veier og vi gikk vert til vårt. Rune Larsen den ene veien og vi den andre.

Det var det for denne gang. So long, Rune Larsen.
Du er fortsatt på lista.

tirsdag 2. februar 2010

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha trodd på Gud
Jeg skulle ha fylt meg med hans ord og elsket høyt hans bud.
La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha trodd hans ord
Jeg skulle ha satt min lit til Ham den stund jeg var her på jord.

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg glemte at Han var der
Jeg skulle ha tenkt på andre ting enn penger, mat og klær.
La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha fulgt etter Ham
Underets Gud, Han som gjør alt vel, verdens redningsmann.

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha søkt Ham først
Jeg skulle ha løftet opp mitt blikk og sett den modne høst.
La meg slippe å si ved livets slutt: Nå er min tid forbi
Jeg skulle ha tatt imot Hans kall og ikke sløst bort min tid.

La meg slippe å si ved livets slutt, den timen jeg skal hjem
Jeg skulle ha sett de forkomne får og brukt mer tid på dem.
La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg levde for meg selv
Det er litt sent og angre nå på livets siste kveld.

Jeg vil høre Ham si ved livets slutt:
Du samlet deg skatter hos meg!
En stjerne i kronen for hver av dem som er her på grunn av deg.
Jeg vil høre Ham si ved livets slutt:
Min trofaste tjener, vel gjort.
Bli med meg og ta en titt på alt som er ditt bak denne port.
(Arvid Pettersen)

torsdag 28. januar 2010


I går regnet det. Slik som det bare kan regne i Bergen. Med solen som tappert forsøkte å sende noen stråler ned mellom bygene. Regnbyger som fikk vannet til å sprute i asfalten slik at det regnet både ovenfra og nedenfra. Regn som vasket vekk snøen på veier og fortau.

Jeg frydet meg!
Og jeg tenkte at nå er det slutt på dette hvite dekket. Regnet gav meg løfte om vår.

Jeg føler meg lurt her jeg sitter og ser at snøen fyker forbi vinduet. Vannrett forbi. Og bakken får igjen dette glatte hvite dekket.

tirsdag 26. januar 2010

Hvor er ditt fokus, om jeg kan få spørre?

Jeg har en kjempestor nyhet, sa hun. Jeg har noe viktig å fortelle!
Intuitivt koblet jeg kjæreste, forlovelse eller at noen skal ha baby.
Er det disse tingene som er det største? Er det der jeg har mitt fokus? Er jeg så innmari i-denne-verden-fokusert at når noen kommer og sier de har en STRÅLENDE nyhet, er det nettopp gutter og familieetablering som går gjennom tankene mine?


Men, nei, det hadde slett ingenting med det å gjøre. Nyheten var så uendelig mye større enn det. Det er den beste nyheten jeg har blitt fortalt i hele mitt liv. Det er større enn alt. Venninnen hennes hadde tatt imot Jesus, sa hun. STØRRE, BEDRE, MER STRÅLENDE og VAKKERT blir det ikke!!

Himmelfokuset. Er det blitt borte på veien? Har det kommet i 2. rekke? Er det først og fremst viktig at vi skaffer oss den utdannelsen, jobben og ektefellen vi ønsker oss? Jeg tror vi ofte driver rundt og er litt bekymret for om vi vil få våre mål og drømmer oppfylt. Eller vi legger planer for hvordan vi skal nå dem. Kommer inn i en vane, og dagene går. Den ene etter den andre.

"Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.
For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være."
(Matt. 6, 19-21)

søndag 24. januar 2010

(vi.sualize.us)

Har du på deg en maske? Skjuler du deg? Like lite som jeg tror at verden er svart/hvit tror jeg et menneske er det. Kanskje enda mindre. I noen situasjoner er jeg kjempeframpå og prater til jeg blir innmari lei av å høre meg selv. I andre situasjoner er jeg stille. Så stille at jeg selv begynner å lure på om jeg er der. Noen ganger er jeg et sted midt mellom. Men jeg er hele tiden meg selv. Jeg er frampå - ikke fordi jeg tvinger meg selv til at nå skal jeg ta helt av og "stjele hele showet" som det heter. Jeg er sjenert - ikke fordi jeg tenker at jeg skal gi folk en liten pause fra meg og alt pratet mitt. Ikke fordi jeg har bestemt meg for å være det. Det er sånn det blir i noen situasjoner. Jeg havner på ei hylle et sted mellom de to ytterpunktene - veldig ofte havner jeg her. Men det er ikke planlagt. Jeg tenker ikke før jeg kommer til situasjonen at i dag skal jeg være akkurat passe frempå og tilbakeholden. Noen ganger er man trygg på seg selv. Noen ganger føler man seg mindre trygg. På mennesker. På situasjoner. Det kan til og med være samme mennesker og samme situasjoner som frembringer disse ulike væremåtene. Hva som gjør det vet jeg ikke. Det er en del av det å være menneske. En del av det å leve. Her og nå og ikke planlegge alt ned til hvert eneste lille komma.
Men påtatt? En maske å skjule seg bak? Nei, det er ekte. Maskene, de er jeg ferdig med.

fredag 22. januar 2010

(bildekilde: vi.sualize.us)



"Den skjønneste jordens blomst er smilet!"

sa Wergeland i sin tid. man smiler for å uttrykke glede. jeg smiler til verden og verden smiler til meg. jeg kjenner jeg liker så innmari godt denne følelsen av å ikke kunne la være å smile. når kinnene bare sniker seg et par hakk opp og gjør at øynene nesten forsvinner. når man smiler har man det bra. i alle fall hvis man smiler for seg selv. for hvem skal man "late som" for da? når jeg får ligge et par minutter ekstra om morgenen. i ei god og myk seng. under ei varm og god dyne. kikke i taket og tenke at livet er bra. jeg har all grunn til å stå opp og ta fatt på en ny dag. da smiler jeg. og om jeg er for trøtt til å la det komme fysisk til uttrykk, smiler jeg inni meg. når kaffen er ferdig kokt og står og venter på meg om morgenen. et uttrykkt ønske om at noen har lyst å tilbringe tid sammen med meg, selv om det bare blir litt og ikke så lenge. når noen kaster seg rundt halsen på meg for de har savnet en "camillaklem". når friske blomster pryder bordet og gir hele leiligheten et løfte om vår. da smiler jeg. to svaner som svømmer side gjør at jeg igjen presser kinnene oppover.lyden av bølger og lukten av skjøvann får meg til å smile på en bra dag. og på en mindre bra dag får det meg til å føle meg bedre.noen som strekker ut en hånd for å være der for de som ikke føler for å smile akkurat da, og kanskje tenker at det kan bli lenge til neste gang, gir meg denne gode følelsen inni meg. nesten som jeg smiler.

det blikket man sender en annen person i håp om at han skal oppdage det - og det gjør han. og han møter mitt smil med sitt. og så står vi der og smiler til hverandre KJEMPELENGE. hele to minutter. det må være så fint. DA smiler jeg nok da. flere runder rundt hue. men til nå nøyer jeg meg med tanken. tankene er fine å ha. de får meg til å smile.

fredag 8. januar 2010


Vi skriver 2010. Og har gjort det i ei go uke allerede. Hvis du da ikke er av den typen som glemmer deg bort og skriver 2009 til langt inn i januar. Jeg pleier å være sånn at jeg skriver fjorårets årstall lenge etter nyttår har markert inngangen på det nye. Men til nå har jeg klart meg. Og har jeg skrevet det til nå, 2010, blir det liksom for dumt å vende tilbake igjen. Vi skriver to-null-en-null, det er vi alle enige om. Så lenge vi går etter samme tidsregning er det ingen tvil om det. Men å si det, det er en helt annen sak. For hva skal vi egentlig si? Dette har det vært mye debatt om. Og språkrådet har nå altså gått ut og sagt at vi skal fortsette som før og si totusenog-. Sylfest Lomheim: Du var på god vei til å bli en liten helt. Men her skuffer du. Jeg kjenner jeg sier totusenogti like frivillig som jeg sa nittenhundredeognittiåtte. Og det gjorde jeg jo ikke. Jeg trot at folk etterhvert vil finne ut at det enkle er og blir det beste... På sikt. Det tar alltids litt tid før en får svingt seg rundt og prøver noe nytt. Og det nye året kom, som det alltid gjør, litt brått på. Men nå er det her. Og jeg gleder meg. Jeg har hatt en positiv opplevelse at 2010 så langt. Dog litt kald, men like fult positiv.

En uke fra eller til; jeg ønsker dere alle et riktig godt nyttår! Håper tjueti vil bli et bra år:)