(bildekilde: vi.sualize.us)

"Den skjønneste jordens blomst er smilet!"

sa Wergeland i sin tid. man smiler for å uttrykke glede. jeg smiler til verden og verden smiler til meg. jeg kjenner jeg liker så innmari godt denne følelsen av å ikke kunne la være å smile. når kinnene bare sniker seg et par hakk opp og gjør at øynene nesten forsvinner. når man smiler har man det bra. i alle fall hvis man smiler for seg selv. for hvem skal man "late som" for da? når jeg får ligge et par minutter ekstra om morgenen. i ei god og myk seng. under ei varm og god dyne. kikke i taket og tenke at livet er bra. jeg har all grunn til å stå opp og ta fatt på en ny dag. da smiler jeg. og om jeg er for trøtt til å la det komme fysisk til uttrykk, smiler jeg inni meg. når kaffen er ferdig kokt og står og venter på meg om morgenen. et uttrykkt ønske om at noen har lyst å tilbringe tid sammen med meg, selv om det bare blir litt og ikke så lenge. når noen kaster seg rundt halsen på meg for de har savnet en "camillaklem". når friske blomster pryder bordet og gir hele leiligheten et løfte om vår. da smiler jeg. to svaner som svømmer side gjør at jeg igjen presser kinnene oppover.lyden av bølger og lukten av skjøvann får meg til å smile på en bra dag. og på en mindre bra dag får det meg til å føle meg bedre.noen som strekker ut en hånd for å være der for de som ikke føler for å smile akkurat da, og kanskje tenker at det kan bli lenge til neste gang, gir meg denne gode følelsen inni meg. nesten som jeg smiler.

det blikket man sender en annen person i håp om at han skal oppdage det - og det gjør han. og han møter mitt smil med sitt. og så står vi der og smiler til hverandre KJEMPELENGE. hele to minutter. det må være så fint. DA smiler jeg nok da. flere runder rundt hue. men til nå nøyer jeg meg med tanken. tankene er fine å ha. de får meg til å smile.