Noen ganger kommer tankene til meg løpende på et bånd. Mange tanker etterfulgt av mange ord. Noen ganger kommer det ingenting. Som om det er helt tomt. Jeg liker å se for meg tankene mine som et transportbånd med ord. Ordene og tankene bokstavlig talt kommer til meg. Noen ganger er det derimot helt tomt på dette båndet og det kommer rett og slett ikke et lite komma en gang. Og selvfølgelig skjer det når jeg trenger ordene som mest!

Illustrasjonseksempel #1

I en samtale med en person du bare har hatt SÅ lyst å prate med SÅ lenge! Og endelig tilbyr sjansen seg og du tenker "HURRA, nå har jeg sjansen til å vise mitt sjarmerende, vittige vesen". Mene... så har det seg sånn da at det er streik. Tankestreik. Ikke et ord. Jeg blir så opphengt i at jeg må finne på noe smart eller festlig å si, men det kommer ikke noe. Hvor blir ordene av!? Det som vanligvis er så isipisi blir med ett litt problematisk, kjenner jeg. Men jeg må jo si noe! Så jeg snakker. Uten at ordene egentlig har kommet. Det hele blir et sammensurie av ord jeg ikke vet hvor kommer fra, og jeg tenker i ettertid at jeg kanskje heller burde latt være å si noe...

Illustrasjonseksempel #2

Men det trenger neimenn ikke være så dramatisk som det! Herreli. Noen ganger er det så sykt digg å ikke tenke. En eneste tanke. Bare stirre tomt ut i luften uten en eneste tanke, for så å oppdage at bussen allerede har kommet seg på ferja fra Halhjem til Sandvikvåg. Hva tenkte jeg egentlig på turen? På landskapet som for forbi? På mannen foran som satt og leste VG, for dagen er ikke helt den samme uten? Eller går det rett og slett an å ikke tenke?

Tankeløse øyeblikk - når tiden bare flyr forbi.