Sol i hjertet...

...og i Bergen.
Noen ganger føles det som om kroppen er for liten for meg selv.
For liten for alle følelsene.
Glede.
Takknemlighet.
Kjærlighet.
Fred.
Håp.
Forventninger.
Gode følelser å bære på. Gode følelser å dele. Lykken blir dobbel når den deles, er det ordtak som sier. Hvordan kan jeg klare å romme alle disse følelsene uten å dele? det blir for mye for meg, rett og slett!

Men en følelse jeg aldri helt får taket på. Visshet.
Men er det da nødvendig å vite?
Er det ikke nok å tro? Men tror jeg nå egentlig? Hvorfor er det så vanskelig? På gode dager (som denne) er det ikke vanskelig. Likevel... hvorfor er det jevnt over så vanskelig å tro at Jesus er virkelig? At han er Guds sønn og at han gav livet sitt for meg? Er det for godt til å være sant? Er det for enkelt for meg? At det som skal til er å tro at det Jesus gjorde på korset det gjorde han for meg. det må være noe mer. Det må være en hake ved det. Men nei, det er ikke mer. Tro. Så enkelt og så vanskelig. Jeg skulle gjerne likt å vite at jeg tror. Ikke bare tro at jeg tror. "[...]for at hver den som tror på ham", står det i den lille Bibel. Det er liksom kjerneverset. Den som tror skal få evig liv, står det. Er det en slik tro jeg har? Har jeg nok tro på ham til at jeg våger å gi hele mitt liv og min framtid til ham?
Disse spørsmålene er noe jeg aldri klarer å legge fra meg. Men noen ganger tenker jeg ikke over dem. Men likvel vet jeg en ting. Jeg klarer ikke la være å tro at jeg tror. Håpe at jeg tror. Ikke nok. Jeg er bare et menneske. Jeg klarer ikke gi hele meg selv. Men jeg tror Gud tilgir meg det. Jeg vil, jeg får det bare ikke til.
Heldigvis er det ikke basert på hva jeg får til og ikke får til.
Frelsen er ikke basert på en følelse om jeg tror eller ikke. Av og til føler jeg meg troende. Andre ganger føler jeg meg tvilende. Godt å vite at Jesus er en fast klippe. Om jeg vingler, er Han et fast punkt. Poenget er at jeg går til Jesus med min tvil. Og ikke forviller meg bort for så å ikke komme tilbake.

Jeg er så takknemlig at jeg ikke finner ord.

I am a flower quickly fading

Here today and gone tomorrow

A wave tossed in the ocean

A vapor in the wind

Still You hear me when I'm calling

Lord, You catch me when I'm falling

And You've told me who I am

I am Yours, I am Yours