Bønn

Jeg driver og leser "Fra bønnens verden" av Ole Hallesby.
Ei GOD gammel bok. Han har ikke lite fornuftig å fare med den mannen.
Jeg har alltid synes at det er litt vanskelig det her med bønn. For alt jeg ber om vet jo Gud om på forhånd. Han vet jo mine tanker. Dermed har jeg stundom tenkt at det å be er litt "overflødig" (misforstå meg rett her) fordi Gud vet jo alt hva jeg har tenkt å be om. "Så hvorfor skal jeg da forme mine tanker, som Gud alt vet om, i ord i en bønn?" har jeg tenkt med meg selv mang en gang. Boka forklarer dette med bønn på en god måte, synes jeg. Jeg merker til og med at bønnelivet mitt har fått litt "ny giv" (som det heter). Jeg forstår mer av poenget med bønn.

Det var en som fortalte meg en gang at "bønn er vår reaksjon på Guds aksjon" (jeg siterer noen her, men jeg kan sannelig ikke huske hvem...). Jeg tenkte at det hørtes jo klokt og fornuftig ut. Men egentlig forstod jeg det vel ikke. I boka leste jeg noe av det samme. Ole Hallesby skriver at "å be er å lukke Jesus inn i vår nød". Han bruker Joh.åp. 3, 20 for å forklare: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, davil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg." Vi ber ikke for å fortelle Gud noe nytt. For å komme med ferske nyheter. Vi ber for å slippe han inn. Åpne døren og gi han adgang. Jesus banker på, men han buser ikke rett inn. "Vår bønn er alltid en virkning av at Jesus banker på og vil inn hos oss". Det er Jesus som får oss til å be - vår bønn er en reaksjon på hans initiativ.

Anbefaler å lese boka!