Jordens blomst

Jeg smiler til verden.

Om den smiler tilbake er en annen sak.

Noen undrer kanskje på hvilken løk det er som vandrer gatelangs med et smil klistret på.

Noen legger kanskje ikke merke til at det sendes et smil ut i verden.

De har det for travelt.

Eller de ser bare ikke.

Andre smiler tilbake.

Verden selv smiler, tror jeg.

Verden selv sender sitt største smil.

Det føles som et smil. En god og varm følelse.

(og ikke bare fordi jeg er flekkvis solbrent!)

Jeg smiler.

Jeg kan ikke la være!

Sol.

Venner.

Sommerferie.

Grilling i parken.

Gleden i en venninnes ansikt når hun får boller på døra.

Fuglene som vekker meg om morgenen.

Lukten av nyklippet gress.

Sommerkjole og bare føtter.

Smoothie.

Snart hjemreise til familien.

Tanken på en Gud som er større enn alt, som har skapt alle ting, som ER

- tanken på at han elsker meg så innmari høyt at han sendte sin sønn!

Tanken på at jeg har JESUS - en venn som gav sitt liv for at jeg skulle få leve!

Nei, jeg kan ikke la være å smile.

Hvordan kan jeg det?

"Den skjønneste jordens blomst, er smilet"

(Bjørnstjerne Bjørnson)