(vi.sualize.us)

Hører du hva jeg sier?

Følger du med når jeg snakker med deg?

Får du med deg det jeg sier? Det jeg sier uten å si det med ord?

Det jeg egentlig forteller deg?

Har du konsentrasjonen rettet mot meg, mot samtalen vår?

Eller tenker du på hvem andre som er her?

Hvem du skal snakke med etterpå? Eller hva annet du skal ta deg til i dag?

Tenker du mer på hva du selv skal si, eller hvordan du skal få sagt det, enn du lytter?

Opplever du meg som en person som lytter?

Som er tilstede i samtalen?

En som hører etter når du snakker og er interessert i deg og det du har å si?

Er jeg fokusert på deg? Eller er jeg for opptatt av meg selv og mine egne tanker?

Så herlig det er med mennesker som ser en. Som er stille med en, og som venter. Mennesker som vet at stillhet er der i vente på at tankene skal formes til ord. For noen ganger er det vanskelig å finne ordene.

Og noen ganger er det overhodet ikke vanskelig.

Begge deler er greit.

Og ekstra greit er det når en opplever noen som tar imot ordene. Og stillheten mellom ordene.