Det er 26. desember og siste dag i min selvkomponerte fruktkalender. Nellikappelsinen fikk litt hard medfart på flyturen fra Bergen og kunne erklæres råtten når jeg kom hjem. Nellikene ble plukket ut og av mangel på en ny appelsin ble de stappet inn i en klementin i stedet. Denne frukttypen er ikke å anbefale som en kalenderfrukt. Det gikk et par dager så var den virkelig på forrotnelsens vei. Jammen godt den ikke skulle vare hele adventstiden. Jeg tror vi alle synes det er greit at den siste nelliken skal plukkes ut i dag. Så kan vi endelig bli kvitt den innskrumpne, halvråtne klementinen som pryder kjøkkenvinduet så godt den kan.

Så er det altså 26 desember i dag og den siste nelliken skal plukkes ut med frokostbordet. Jeg er fullt klar over at 26 er to for mye i forhold til en julekalender som vanligvis stopper på 24. Og det er ikke fordi jeg prøver å hale ut julen lengst mulig, er dårlig til å telle eller at vi i min familie av ukjente årsaker utsetter julefeiringen til denne dag. Håneida. Vi har feiret jul og greier, vi. Forklaringen er den at i år, som i fjor (og alle år før det), har bursdag i dag. Nå er jeg vanligvis ikke sånn at jeg springer rundt og forteller både liten og stor at jeg har bursdag. Jeg ELSKER andres bursdager og går ikke av veien for å feire, men min egen har jeg et heller likegyldig forhold til...

Men i år kjenner jeg meg ikke likegyldig. Jeg kjenner jeg ikke er helt overbevist om at å gå fra (slutten på) begynnelsen av 20-årene til "midten 20-årene" er noe å feire så heidundrende. Derfor er det kanskje greit at det bare blir litt familiebesøk, en middagsrett jeg egentlig ikke liker og ingen kake med lys på.

Så har jeg ennå et år på meg på å vende meg til tanken på at jeg er i "midten" av de aldri så kjente tjueårene...