Livet er for kjipt...?

...Det regner hele året.
Synges det i en sang... Det regner i dag. I går regnet det også. Men livet er ikke kjipt av den grunn. Men kanskje hvis det hadde regnet hele året...
Et helt år med bare regn. Ikke sol. I det hele tatt. Det er kjipt. Men det er jo ikke sant. Vi har sol. Sola er god. Sola er toppen. Jeg blir glad av sol. Men synes det går greit med litt regn i blandt også. Det meste er vel en tilvenningssak. Man kan venne seg til at det regner. Og da gjør det ikke så mye lenger. Med regnet, tenkte jeg på.
Jeg må venne meg til å være hjemme. Sånn er det hver sommer. Jeg må venne meg til livet med mamma og pappa. Deres nysgjerrighet. At de vil vite alt. Jeg må si ifra når jeg skal ting. Ikke nødvendigvis for å spørre om lov, men siden jeg bor her er det greit at de vet hvor jeg er. Venne meg til å høre sladder (eller "siste nytt") om folk. Venne meg til at, hey, det er ikke en masse venner i gåavstand. De nærmeste er i Lyngdal (tror jeg, sorry til dere som føler dere bor nærmere...) . Venne meg til hvordan ting på Spar fungerer. Selv om dette er 3. sommeren jeg jobber der, føler jeg meg alltid som en "nying" som ikke kan ting. Men jeg føler at jeg burde kunne ting. Mer enn jeg kan! Stress, sier det i hodet til Camilla.
Jeg er et vanedyr. Jeg bruker tid til å venne meg til ting. Slik er det bare...
Et rotete inlegg dette her. Men jeg kjeder meg, det er sent, egentlig skal jeg sove men jeg er ikke trøtt... Dette er Camillas trøtte (men samtidig våkne) tanker. Savner å bable med noen. Kunne jeg gjort det, hadde det nok ikke kommet innlegg som dette. Eller, hvem vet? Kanskje det hadde det likevel?