En dagsrapport...

... fra mitt spennende liv.
Klokka er 6, og gjøkuret på mobilen min minner meg om at det er på høy tid å stå opp.
Det er for tidlig. Alle lemmer i kroppen protesterer. Men jeg har ikke noe valg. Det er praksisens harde virkelighet. Det regner denne morgenen. Mye. Men min 10-kroners paraply fra Nille holder meg forholdsvis tørr. Jeg hører regnet tromme på paraplydukens mens jeg vandrer med godt mot til bussholdeplassen. I dag er det min tur til å late som om jeg er lærer. Urbefolkning og samer er temaet. Egentlig kan jeg ikke så mye om dette emnet. Men det er det ingen som trenger å vite. Bare jeg tilsynelatende vet og ikke elevene avslører min tilkortkommenhet er det greit. Tror ikke de gjennomskuet meg. Men timen kunne nok vært bedre. Er litt i tvil om de lærte noe om selve fenomenet "urbefolkning" og om samene. Men hva kan man vente fra første undervsningstime!?

Til tross for at jeg bare har hatt en time i dag, og ellers bare observert er jeg helt ferdig når jeg kommer inn av døren. Jeg er sliten og vil helst ikke gjøre noenting. Men livet kaller. Jeg må ta bussen opp til skolen og kopiere noe jeg trenger for å forberede morgendagens norsktime....

Så går dagen videre... blablabla... kjempeinterresannt å lese, kan jeg tenke meg!
Nå sitter jeg her alene. Faktisk. Det er heller sjeldent at jeg har hele leiligheten for meg selv. Jeg kjenner det er litt herlig. Planen min nå er å skjære opp litt honningmelon, kjøpt på 10-kroners marked på Spar, og sette på en episode med MacGyver!

Komplimenter

Jeg har tenkt litt på dette med komplimenter. Det er noe rare greier, i grunn... Hvor mange klarer egentlig å si "takk" når de får et kompliment? Et "takk" fra hjertet? Ofte imøtekommer vi komplimenter med unnskyldninger om det ene og det andre om at vi ikke fortjener komplimentet. I alle fall gjør jeg det. Et kompliment er en gave. Har du tenkt på det? Hvorfor ikke ta imot den gaven som vi tar imot andre gaver? Med å si "takk"!

En annen side ved komplimenter er at det er alt for sjeldent jeg gir dem. Tror ikke jeg er den eneste som er dårlig til det... Jeg øver meg på å bli flinkere, men har ikke nådd målet ennå. På langt nær! Men det er skikkelig koselig å gi komplimenter fra hjertet som gjør andre glade. Å se en glad og takknemlig reaksjon på et ekte kopliment er faktisk utrolig givende. Jeg kjenner jeg også blir glad når jeg gir et kompliment til noen som blir glade for å få det. Så hvorfor gjør jeg det ikke oftere? Hvorfor er det så mye lettere å la være å si det hyggelige jeg tenker om andre?

Men et kompliment må være ekte. Fra hjertet. Ikke bare slengt ut for å liksom skulle være hyggelig. Det er kriteriet. Ekte og fra hjertet.

"De vennlige ord som sies i dag, kan bære frukt i morgen"

(Mahatma Gandhi)

Vennskap

Litt rart i grunn dette med venner. Vennskap. Hva legges i vennskap?

Det finnes mange typer vennskap.

Har tenkt litt på dette med vennskap. Hvordan de kan variere, på et vis.

Med noen vennskap kan man være borte fra hverandre og nesten uten kontakt kjempelenge, og når man igjen treffes er kontakten og vennskapet akkurat som før.

Mens med andre svinner vennskapsbåndet hen og blir svakere uten jevnlig kontakt? Hvorfor?

Med noen vennskap er det sånn at den ene knytter seg sterkere til vennskapet enn den andre gjør. Da blir jo den ene mer sårbar enn den andre. Eller..?

Og med noen er det alltid den samme som tar kontakt... mens den andre alltid blir kontaktet... Er det vennskap i "balanse"?

--------------------------------------------------------------------------------

Nå i studieuka mi har jeg tatt meg litt fri fra studiene og truffet noen "gamle" venner.
Noen. Ikke alle. Skulle ønske jeg kunne truffet alle. Men slik ble det ikke.
Neste gang, kanskje..?
Det var likevel trivelig med de jeg traff. Kjente da hvor mye jeg savner alle sammen! Mine venner. Får en god følelse inni meg når jeg tenker på venner! (you know who you are;)

VENNER...

...ser meg, selv når jeg prøver å ikke bli sett

...er glad i meg selv om jeg gjør dumme ting

...gir meg rom til å være meg selv

...lytter til problemene mine selv om de kanskje ikke er så store

...ler sammen med meg

...trøster og oppmuntrer meg

...hører det jeg ikke sier

Ingenting uten selve himmelen er bedre enn en venn som virkelig er en venn.

(Platus)