Komplimenter

Jeg har tenkt litt på dette med komplimenter. Det er noe rare greier, i grunn... Hvor mange klarer egentlig å si "takk" når de får et kompliment? Et "takk" fra hjertet? Ofte imøtekommer vi komplimenter med unnskyldninger om det ene og det andre om at vi ikke fortjener komplimentet. I alle fall gjør jeg det. Et kompliment er en gave. Har du tenkt på det? Hvorfor ikke ta imot den gaven som vi tar imot andre gaver? Med å si "takk"!

En annen side ved komplimenter er at det er alt for sjeldent jeg gir dem. Tror ikke jeg er den eneste som er dårlig til det... Jeg øver meg på å bli flinkere, men har ikke nådd målet ennå. På langt nær! Men det er skikkelig koselig å gi komplimenter fra hjertet som gjør andre glade. Å se en glad og takknemlig reaksjon på et ekte kopliment er faktisk utrolig givende. Jeg kjenner jeg også blir glad når jeg gir et kompliment til noen som blir glade for å få det. Så hvorfor gjør jeg det ikke oftere? Hvorfor er det så mye lettere å la være å si det hyggelige jeg tenker om andre?

Men et kompliment må være ekte. Fra hjertet. Ikke bare slengt ut for å liksom skulle være hyggelig. Det er kriteriet. Ekte og fra hjertet.

"De vennlige ord som sies i dag, kan bære frukt i morgen"

(Mahatma Gandhi)