.jpg)
Jeg har lyst på sjokolade. Jeg sitter og skriver oppgave og kjenner virkelig på behovet for sjokolade i dette øyeblikk. Eller... egentlig er det vel sjokoladekjeks som frister mest. Min store svakhet, sjokoladekjeksen. Heldigvis (kan man vel kanskje si) har jeg ikke sjokolade i min forvaring. Det er også for sent å jogge ut å kjøpe. Jeg legger mine planer om sjokolade eller sjokoladekjeks på hylla.
Her om dagen ryddet jeg i en skuff. Det er mye rart som kan komme til å dukke opp under "skufferydding". Jeg snublet over en kopi av en artikkel om gode grunner til å spise sjokolade. Det var en forskningsgruppe ved Harvard University som hadde foretatt en undersøkelse (en ganske omfatender, vil jeg påstså), og kunne konkludere med (og jeg siterer): "Ny amerikansk forskning viser at de som spiser moderate mengder sjokolade opptil tre ganger i måneden lever lenger enn de som lar være".
Og de gode grunnene lyder som følger:
Føler nøkkelordene i denne forskningen er "moderate mengder", for ikke å snakke om "opptil tre ganger i måneden". Er det liksom mulig? 3 ganger i måneden!!
Et banalt dikt egentlig. Men jeg liker det. Det gir meg assosiasjoner til noe flyktig. Noe som er, men som så brått ikke er der lenger. Og noe som ikke kan komme tilbake når det først ikke er mer. Greit, det kan alltid komme flere dråper. Men "dråpen" kan aldri komme tilbake. Den som hang der, men ikke henger der.
Det er det jeg føler diktet forteller. At det er underforstått at den hang der engagn. Dråpen som ikke henger der. Det skal så lite til for en dråpe. Å falle ned fra grenen den henger i. Pluttselig blir den borte. Da er den ikke mer.
Diktet minner meg om at jeg må bruke mulighetene som oppstår.