Hva er et husmøte?
Det er enkelt og greit at vi samles som kristne venner og deler fra Guds ord sammen, synger sammen og ber sammen. Og spiser og er i godt sosialt fellesskap.
Alt i en pakke, egentlig.
På hjemveien begynnte vi å snakke om himmelen. Jeg må innrømme at det er en stund siden jeg har tenkt på himmelen.
"Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, mot den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. (...) Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser."
(Fil. 3:14 og 20)
Jeg strekker meg ut etter det som er foran og jeg har mitt hjem i himmelen, står det i Bibelen. Jeg tenker nok ikke på himmelen så ofte. Jesus kan komme igjen når som helst. Men det er noe jeg ikke tenker på så ofte. Svært sjelden, egentlig. Jeg tror jeg helst ikke vil tenke på det. Jeg liker så godt å leve. Det er så bra! Det er så mye jeg har lyst til å oppleve. Jeg har mitt fokus rettet på ting her på jorda. Himmelen føles av og til litt fjern. "Herren er ikke sen med å oppfylle løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." (2. Pet. 3:9) Derfor venter Jesus med å komme igjen. For han vil ha flest mulig med seg når han kommer. Dessuten er det litt skummelt å tenke på himmelen. Ikke fordi jeg er redd for at jeg ikke skal bli tatt med, egentlig. "For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst" (Rom. 10:9). Det er litt skummelt fordi når jeg tenker på himmelen, blir jeg så veldig obs på at det også finnes et helvete. Det finnes faktisk to veier ut av dette livet. Og når livet slutter er det ingen som vet. Vi har ingen garanti for i morgen.
