Om å være den man er.

Her om dagen tok jeg med meg kameraet og gikk meg en tur. Før jeg kom særlig langt kom jeg i prat med en alkoholiker som satt under et tre. Han begynte å prate til meg. Først om å få se bildene jeg tok, slik at han kunne komme med en objektiv vurdering av "mitt verk". Jeg viste ham dem. Og vi pratet litt mer. Ikke om noe dype ting eller noe. Bare litt om "vær og vind". Og om Lindesnes. For der hadde han vært en gang på 70-tallet! Ja, det var plassen sin det... Men innimellom sa han ting jeg ikke visste hvordan jeg skulle respondere på. Jeg sa ingenting, men prøvde å vise at jeg ikke var uinteressert i hva han fortalte likevel. Han spurte meg hvem jeg var. Jeg sa jeg var 22 år og student. Da sa han at han var 55 år og alkoholiker. Så sa han noe jeg har tenkt mye på. Han synes det var trist med et samfunn der ingen turte å vise hvem de var. At samfunnet var slik at vi alle skulle være så lik hverandre. Er det sånn? Tør vi ikke være oss selv? Den vi er? Tilpasser vi oss for å "passe inn"? Og da tenker jeg også i forhold til det å være kristen. Forrige helg talte Tor Erling Fagermoen i Salem. Slapp av/desverre (alt etter hvordan man ser det) blir ikke dette et resyme av talen hans. Men helt til slutt i talen spurte han: "Er du et termometer eller en termostat?" Et termometer viser temperaturen - den tilpasser seg omgivelsene, mens en termostat senser temperaturen og har som oppgave å endre den. Tilpasser vi kristne oss for å passe inn? For ikke å skille oss for mye ut og bli sett rart på? Jeg tror jeg ofte har en tendens til å ikke ville skille meg ut, men bare gli litt inn i mengden - til en viss grad. Men jeg vil neimenn ikke være som en kamelon som skifter farge etter omgivelsene. Jeg vil være meg selv. Guds barn. Termostaten. Camilla 22 år, elsket av Gud, kristen.