De siste sandkornene av september er i ferd med å renne ut. Jeg sitter med en følelse av at jeg har sviktet bloggen min. Sviktet du trofaste leser. De siste blogpostene min har vært... tja... lite kommuniserende.
Jeg vurderte å opprette en ny blogg. Starte på nytt. For jeg savner det jo litt. Å blogge. På skikkelig. Jeg har bare ikke vært helt der i det siste. Men det gjør det vel ikke noe lettere. Hvis jeg skaffer meg en ny blog. Det går jo uansett ut på det samme. Denne får duge. Klarer jeg ikke blogge her, klarer jeg det ingen steder.

Det er mandag. En ny uke har tatt til. Det blir en travel uke. Oppgave som skal leveres, jobb, og alt det vanlige. Men jeg liker "alt det vanlige". Det er det som gjør det så godt å være student i Bergen. For det vanlige er det jeg opplever sammen med venner. Skole. Tegnspråkkafe. Bibelgruppe. Salem.

Skulle ønske denne posten kunne være et "come-back". En slags lovnad om at jeg skal skjerpe meg heretter. Men det kan jeg ikke. Jeg kan si jeg skal prøve. Men hva hjelper det at jeg sier det. Det betyr jo ingenting i praksis. Men jeg kan jo si det likevel. Så vet du at jeg ikke har sviktet helt. Det er bare andre ting som kommer litt foran i prioriteringen. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Holde deg oppdatert. Og inkludere deg mer.

Forklaring.. eller forsøk på forklaring...

I forrige innlegg skrev jeg så freidig (eller jeg nevnte vel forsåvidt bare) Arntsen og Wunderscönes Land. Etter at jeg hadde publisert dette på bloggen min, tenkte jeg at det sikkert bare er et fåtall av dere som skjønner overhodet hva jeg prøvde å formidle. At det var en slags intern-post eller noe. Det var det ikke. Denne filmen er MORSOM uansett om du kjenner til Arntsen og Wunderscönes Land eller ikke. (Så lenge den kommer innforbi din humorgrense, da... Men det er jo en helt annen sak). Til oppklaring kan jeg da fortelle at Arntsen var min tysklærer på vgs. Han drog fram synten i både tide og utide for å synge "lovsanger" deriblant på tysk, hvorav Wunderscönes Land. Mer forklaring trengs ikke. Faktisk er dette min blog, og jeg kan skrive akkurat det jeg vil. Uten å føle behov for å forklare meg. Så faktisk... jeg hadde ikke trengt å ofre det en tanke at du kanskje ikke forstod. Men nå gjorde jeg altså det. Så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne poste det også, som en slags usammenhengende forlengelse av forrige innlegg...

DENNE HER

...slår Arntsen og "Wunderscönes Land" en lang gang, for å si det sånn!

Vanskelig å si, du...

Jeg har endelig kommet ilbake til Bergen.
Til leiligheten.
Jeg har erfart at Samme leilighet + nye romvenninner = anderledes
Det er ikke det samme. Men det hadde jeg heller ikke forventet. Det er bra likevel! Og jeg liker meg fortsatt i borgermesterens gate=)

Denne siste uka har jeg hatt en liten forkjølelse på gang. Det hale begynnte med vondt i halsen på tirsdag. Men påfølgende forsvinning av stemmen (noe som er veldig vanlig når jeg blir diagnosert forkjølet). Onsdag hadde denne såre halsen utviklet seg til tett i nese, hals og til dels bihuler. Men ingen feber, og ingen smerter forøvrig. Likevel, min mor var overbevist. Svineinfluensaen hadde tatt meg. Jeg, derimot, forkastet hele tanken. Folk har da alltid påtatt seg en forkjølelse. Både før og etter H1N1-viruset entret denne verden. Onsdag natt deriomt økte forkjølelsen på. Jeg våknet av smerter. Hodet, kroppen, halsen. Og bare for å nevne det enda en gang (siden det var sånn skikkelig vondt) hodet. (jeg fisker ikke etter sympati her, hvis noen tenker det!) Da morgenen grydde, fuglene sang, søppelbilen bråkte og solen strakte sine stråler mellom hustakene, følte jeg med bedre. Ikke bra, men bedre. Forkjølet som jeg var vandret jeg til skolen, for der å oppdage at det kanskje hadde vært bedre for meg å bli hjemme. Kanskje min mor hadde rett!? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at jeg ikke ble bedre utover dagen i går. MEN natten har gjort sitt til at jeg føler meg i alle fall LITT bedre i dag. Fortsatt ikke bra, men bedre. Og så lenge jeg ikke har feber, velger jeg å kalle meg forkjølet.

Det var en siste oppdatering fra denne uken. Hehe, forrige uka var FYLT til randen av aktiviteter. Det tar på å begynne på skolen, få innleveringsoppgave OG være fadder. Koselig stress, velger jeg å definere det som. Fremdeles har vi ikke internett (som om det hadde hjulpet meg, siden jeg ikke har PC likevel!) eller TV i leiligheten. Men hvem trenger vel det. Stopp utviklingen før den går for langt;)

Jeg kjenner jeg lengter tilbake til Bergen igjen nå.

Sæbli flaks at jeg drar opp dit i morgen, da!

ER det noen her

....eller hvordan ligger det an?