Allerede. Sommeren gikk fort. Tiden hjemme fløy av gårde og jeg fikk ikke en gang tid til å bli lei.
Det er jo bra.
Men det førte også til at jeg bare utsatte og utsatte. Jeg tenkte alltid at jeg fikk en bedre anledning senere. At samtalen ville komme litt innpå det og det ville bli litt naturlig.
Hvorfor er det så vanskelig å snakke med de man står nærmest og de man er mest glad i her i verden om det som er det viktigste?
Fortelle dem at Jesus døde for dem. Fortelle dem at han elsker dem. Spre det gode budskap blant sine kjente og kjære.
Hvorfor er det så vanskelig? Hva er jeg redd for? Å tape ansikt? For å være helt ærlig tror jeg ikke det hadde vært tilfelle. De vet jeg er kristen. De vet hva jeg tror. Hvorfor ikke snakke om det? At dette er virkelig. At dette gjelder de også. Selv om de ikke vil tro. Eller har tatt stilling til det.
Jeg angrer på at jeg tenkte at sommerferien er lang og det kommer alltid en senere anledning.
For nå er den over og jeg er tilbake i Bergen.
Jeg tror jeg og du, og vi som er kristne må tørre å si noe til de rundt oss også. Ofte tenker jeg at jeg ønsker å vitne med det livet jeg lever og innretter meg etter Frans av Assisis ord: "gå og forkynn evangeliget - om nødvendig med ord". Det er vel og bra - og det er viktig. Men jeg tror det kan være nødvendig med ord oftere enn jeg benytter deg, for å si det sånn...
"What am I so afraid of?
'cause here I go again,
Talkin 'bout the rain"
(Casting Crowns)
