Absurd glede!

Ja, jeg vet jeg har tørr humor og en greie for ordspill. Men jeg vet også at jeg ikke er den eneste! Et festlig lite gjensyn med noen av de beste (helt subjektivt sett) bildene fra absurdgalleriet:

Magnus er syk og må holde sengen...

Håkon la lista alt for høyt!

Einar blir satt ut...

Neimen i alle dager!

Roar skjønte ikke helt hva som var så stas med de der hjemme-alene-festene folk snakket så varmt om

(vi.sualize.us)

Hører du hva jeg sier?

Følger du med når jeg snakker med deg?

Får du med deg det jeg sier? Det jeg sier uten å si det med ord?

Det jeg egentlig forteller deg?

Har du konsentrasjonen rettet mot meg, mot samtalen vår?

Eller tenker du på hvem andre som er her?

Hvem du skal snakke med etterpå? Eller hva annet du skal ta deg til i dag?

Tenker du mer på hva du selv skal si, eller hvordan du skal få sagt det, enn du lytter?

Opplever du meg som en person som lytter?

Som er tilstede i samtalen?

En som hører etter når du snakker og er interessert i deg og det du har å si?

Er jeg fokusert på deg? Eller er jeg for opptatt av meg selv og mine egne tanker?

Så herlig det er med mennesker som ser en. Som er stille med en, og som venter. Mennesker som vet at stillhet er der i vente på at tankene skal formes til ord. For noen ganger er det vanskelig å finne ordene.

Og noen ganger er det overhodet ikke vanskelig.

Begge deler er greit.

Og ekstra greit er det når en opplever noen som tar imot ordene. Og stillheten mellom ordene.

Tankar ikring studiedag

Det er ikke sommer, men det er både sol og fredag. Og to av tre er jo ikke verst.

Selv om det ikke er sommer, er det utrolig herlig ute likevel. Med en litt skarp, kald og klar høstluft. Sånn høstluft som gjør at man tenker at høsten er den fineste årstiden av dem alle.

Difor har eg beka meg heeeilt innerst på biblioteket denne fredagen. Bak reoler som skjuler utsikta til vindauga. Nesten. Eg kan sjå. Men ikkje slik at eg kan sitja og drømme meg av garde. Ikkje at utsikta til parkeringsområdet, og vegen bortenfor der igjen, får meg til å drømme så veldig intenst... men eg ser ikkje ut. Av vindauget altså. Og her innerst på biblioteket skal eg altså sitte helt til solen har gått ned bak et fjell. Og dei er det ei håndfull av her i Bergen. Det er studiedag, og eg har sjølv komen fram til at eg må verta meir seriøs.

Sjølv om eg snygt vert freista inn på både fjesbok, elektronisk post, bloggar og det som kan tenkjast spanade på verdsveven, vil eg i røynda påstå at eg er seriøs. Å lesa Sylfest Lomheim vågar eg påstå er til dei gradar seriøst!

I dag slår jeg et slag for:

Pålitelighet!

Mennesker som dukker opp når de har sagt de skal dukke opp.

Som kommer. Som svarer.

Som ikke venter med å svare for å se om det dukker opp et bedre tilbud. Som ikke melder avbud på første tilbud, fordi det viste seg at det kom et bedre.

Mennesker som, når de sier de skal være med, blir med... Som ikke avlyser i siste øyeblikk, fordi det er så lettvint å bare sende en sms med en liten unnskyldning på

(Men selvfølgelig... det kan dukke opp ting, det er ikke det jeg snakker om...)

Dere pålitelige mennesker; dette er forbilledlig!:)

Om å ha en "sovende" blogg.

Jeg merker "bloggtrenden" har gitt seg. Og min bloggentusiasme med den. Likevel... jeg får meg ikke helt til å slette den og si takk for meg her i bloggenes verden. Men jeg er ikke den eneste, kan jeg trøste meg med. Selv om det er en mager trøst, er det jo sånn det ofte er med oss mennesker. Hvis andre er på samme måten, er det liksom litt mer greit. Jeg er ikke den eneste...

I dag ønsket jeg å igjen ta tastaturet fatt. Ikke fordi jeg har noe viktig å formidle for verden (men la oss innse det først som sist; jeg har sjeldent det! Det er ikke derfor jeg blogger). Men slapp av, jeg skal ikke gi en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Selv om livet stort sett har tuslet og gått slik det pleier med skole, jobb, trening, venner og salem (oppramsing i tilfeldig rekkefølge), er det tross alt over 1mnd siden sist og en fullstendig oppdatering er gjerne et for ambisiøst prosjekt.

Jeg ville bare si at jeg er her. Sjeldnere enn før, men likevel... bloggen har bare vært i en liten dvale, den er ikke død. Jeg skal ikke love noe (synes det blir for dumt å love noe jeg ikke kan holde helt sikkert), men jeg tror jeg kommer til å stikke innom og oppdatere litt oftere fremover. Håper du blir med meg:)

Og til neste gang - en sang fra min favorittfilm:)

So long, farewell, auf widersehen, good bye:)