KJÆRE LESERE:

I dag sa jeg til en bussjåfør at jobben han gjorde var viktig og bra.
Han så på meg og responderte i fortrolig alvor: "DET der var veldig voksent sagt av deg".

Da gikk jeg og klipte håret!

SOM jeg skulle sagt det selv:

You with the sad eyes

don't be discouraged

Oh, I realize

it's hard to take courage

in a world full off people

you can lose sight of it all

and the darkness inside you

can make you feel so small

But I see your true colors

shining through

I see your true colors

and that's why I love you

So don't be afraid to let them show

your true colors

true colors are beautiful

like the rainbow

Show me a smile then,

don't be unhappy, can't remember

when I last saw you laughing

if this world makes you crazy

and you've taken all you can bear

you call me up

because you know I'll be there.

Det er 26. desember og siste dag i min selvkomponerte fruktkalender. Nellikappelsinen fikk litt hard medfart på flyturen fra Bergen og kunne erklæres råtten når jeg kom hjem. Nellikene ble plukket ut og av mangel på en ny appelsin ble de stappet inn i en klementin i stedet. Denne frukttypen er ikke å anbefale som en kalenderfrukt. Det gikk et par dager så var den virkelig på forrotnelsens vei. Jammen godt den ikke skulle vare hele adventstiden. Jeg tror vi alle synes det er greit at den siste nelliken skal plukkes ut i dag. Så kan vi endelig bli kvitt den innskrumpne, halvråtne klementinen som pryder kjøkkenvinduet så godt den kan.

Så er det altså 26 desember i dag og den siste nelliken skal plukkes ut med frokostbordet. Jeg er fullt klar over at 26 er to for mye i forhold til en julekalender som vanligvis stopper på 24. Og det er ikke fordi jeg prøver å hale ut julen lengst mulig, er dårlig til å telle eller at vi i min familie av ukjente årsaker utsetter julefeiringen til denne dag. Håneida. Vi har feiret jul og greier, vi. Forklaringen er den at i år, som i fjor (og alle år før det), har bursdag i dag. Nå er jeg vanligvis ikke sånn at jeg springer rundt og forteller både liten og stor at jeg har bursdag. Jeg ELSKER andres bursdager og går ikke av veien for å feire, men min egen har jeg et heller likegyldig forhold til...

Men i år kjenner jeg meg ikke likegyldig. Jeg kjenner jeg ikke er helt overbevist om at å gå fra (slutten på) begynnelsen av 20-årene til "midten 20-årene" er noe å feire så heidundrende. Derfor er det kanskje greit at det bare blir litt familiebesøk, en middagsrett jeg egentlig ikke liker og ingen kake med lys på.

Så har jeg ennå et år på meg på å vende meg til tanken på at jeg er i "midten" av de aldri så kjente tjueårene...

Tenn lys

Det er 4.søndag i advent og alle lysene i staken er tent!:)

Jeg har hatt julestemning i heeeele desember, og har den holdt så langt hoder den helt til mål. Desember har vært lyspunktet etter en litt grå høst. Det har vært jul og advent og glede og høydepunkter fra ende til annen. Adventskvelder både her og der, julekakebaking, snø, frost og bitende kulde, syng-julen-inn, klementiner, gløgg og pepperkaker. Og ALT med gode, herlige og flotte folk.

Jeg bobler over av julestemning og takknemlighet til Gud.

DET ER INGEN SELVFØLGE!

At jeg kan glede meg hemningsløst til jul. Og at jeg kan gå inn i en adventstid med glede og forventning og ikke minst takknemlighet. Først og fremst takknemlighet for at Jesus ble født til vår jord. Og at jeg, lille meg i lille Norge, har vært så heldig å få høre budskapet. Ja, ikke bare det, jeg har fått vokse opp med dette budskapet!

Så takknemlighet for at jeg har en god og fantastisk familie jeg kan glede meg til å komme hjem til.

Og ikke minst takknemligheten for at, mens jeg venter på å dra hjem til jul, har så mange og herlige venner. Som stiller opp. Som lytter. Som bryr seg. Som oppmuntrer.

I utgangspunktet hadde appelsinen min 26 nellikspiker i seg.

Nå har den bare 12 igjen.

Vi er så godt som halvveis!

Ullrik og Ulven - Jul - Episode 7

Så fint å ha en krukke full av drømmer!

Skuffelse...

...er å sitte på bussen med et stor, fint, rødt, tilnærmet lyteløst eple. Ikke en skramme. Ikke en eneste brun prikk. Tilsynelatende friskt og godt.

For så å ta et stort bit og oppdage at det er FULLESTENDIG brunt inni. RÅTTENT på innsiden.

Stol aldri på et eples ytre!

Jeg tenkte deg var greit å minne deg på det. Du trenger ikke tenke at du må endre deg, slanke deg, sminke deg for å bli penere. Det er så ofte man tenker at man ikke er bra nok - det er du!! Jeg ville bare minne deg på det. Du duger!

"Alle mennesker er verdifulle

Gud lager ikke søppel."

Absurd glede!

Ja, jeg vet jeg har tørr humor og en greie for ordspill. Men jeg vet også at jeg ikke er den eneste! Et festlig lite gjensyn med noen av de beste (helt subjektivt sett) bildene fra absurdgalleriet:

Magnus er syk og må holde sengen...

Håkon la lista alt for høyt!

Einar blir satt ut...

Neimen i alle dager!

Roar skjønte ikke helt hva som var så stas med de der hjemme-alene-festene folk snakket så varmt om

(vi.sualize.us)

Hører du hva jeg sier?

Følger du med når jeg snakker med deg?

Får du med deg det jeg sier? Det jeg sier uten å si det med ord?

Det jeg egentlig forteller deg?

Har du konsentrasjonen rettet mot meg, mot samtalen vår?

Eller tenker du på hvem andre som er her?

Hvem du skal snakke med etterpå? Eller hva annet du skal ta deg til i dag?

Tenker du mer på hva du selv skal si, eller hvordan du skal få sagt det, enn du lytter?

Opplever du meg som en person som lytter?

Som er tilstede i samtalen?

En som hører etter når du snakker og er interessert i deg og det du har å si?

Er jeg fokusert på deg? Eller er jeg for opptatt av meg selv og mine egne tanker?

Så herlig det er med mennesker som ser en. Som er stille med en, og som venter. Mennesker som vet at stillhet er der i vente på at tankene skal formes til ord. For noen ganger er det vanskelig å finne ordene.

Og noen ganger er det overhodet ikke vanskelig.

Begge deler er greit.

Og ekstra greit er det når en opplever noen som tar imot ordene. Og stillheten mellom ordene.

Tankar ikring studiedag

Det er ikke sommer, men det er både sol og fredag. Og to av tre er jo ikke verst.

Selv om det ikke er sommer, er det utrolig herlig ute likevel. Med en litt skarp, kald og klar høstluft. Sånn høstluft som gjør at man tenker at høsten er den fineste årstiden av dem alle.

Difor har eg beka meg heeeilt innerst på biblioteket denne fredagen. Bak reoler som skjuler utsikta til vindauga. Nesten. Eg kan sjå. Men ikkje slik at eg kan sitja og drømme meg av garde. Ikkje at utsikta til parkeringsområdet, og vegen bortenfor der igjen, får meg til å drømme så veldig intenst... men eg ser ikkje ut. Av vindauget altså. Og her innerst på biblioteket skal eg altså sitte helt til solen har gått ned bak et fjell. Og dei er det ei håndfull av her i Bergen. Det er studiedag, og eg har sjølv komen fram til at eg må verta meir seriøs.

Sjølv om eg snygt vert freista inn på både fjesbok, elektronisk post, bloggar og det som kan tenkjast spanade på verdsveven, vil eg i røynda påstå at eg er seriøs. Å lesa Sylfest Lomheim vågar eg påstå er til dei gradar seriøst!

I dag slår jeg et slag for:

Pålitelighet!

Mennesker som dukker opp når de har sagt de skal dukke opp.

Som kommer. Som svarer.

Som ikke venter med å svare for å se om det dukker opp et bedre tilbud. Som ikke melder avbud på første tilbud, fordi det viste seg at det kom et bedre.

Mennesker som, når de sier de skal være med, blir med... Som ikke avlyser i siste øyeblikk, fordi det er så lettvint å bare sende en sms med en liten unnskyldning på

(Men selvfølgelig... det kan dukke opp ting, det er ikke det jeg snakker om...)

Dere pålitelige mennesker; dette er forbilledlig!:)

Om å ha en "sovende" blogg.

Jeg merker "bloggtrenden" har gitt seg. Og min bloggentusiasme med den. Likevel... jeg får meg ikke helt til å slette den og si takk for meg her i bloggenes verden. Men jeg er ikke den eneste, kan jeg trøste meg med. Selv om det er en mager trøst, er det jo sånn det ofte er med oss mennesker. Hvis andre er på samme måten, er det liksom litt mer greit. Jeg er ikke den eneste...

I dag ønsket jeg å igjen ta tastaturet fatt. Ikke fordi jeg har noe viktig å formidle for verden (men la oss innse det først som sist; jeg har sjeldent det! Det er ikke derfor jeg blogger). Men slapp av, jeg skal ikke gi en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Selv om livet stort sett har tuslet og gått slik det pleier med skole, jobb, trening, venner og salem (oppramsing i tilfeldig rekkefølge), er det tross alt over 1mnd siden sist og en fullstendig oppdatering er gjerne et for ambisiøst prosjekt.

Jeg ville bare si at jeg er her. Sjeldnere enn før, men likevel... bloggen har bare vært i en liten dvale, den er ikke død. Jeg skal ikke love noe (synes det blir for dumt å love noe jeg ikke kan holde helt sikkert), men jeg tror jeg kommer til å stikke innom og oppdatere litt oftere fremover. Håper du blir med meg:)

Og til neste gang - en sang fra min favorittfilm:)

So long, farewell, auf widersehen, good bye:)

En sommer er over. Et nytt semester står for døren.
Allerede. Sommeren gikk fort. Tiden hjemme fløy av gårde og jeg fikk ikke en gang tid til å bli lei.
Det er jo bra.
Men det førte også til at jeg bare utsatte og utsatte. Jeg tenkte alltid at jeg fikk en bedre anledning senere. At samtalen ville komme litt innpå det og det ville bli litt naturlig.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke med de man står nærmest og de man er mest glad i her i verden om det som er det viktigste?
Fortelle dem at Jesus døde for dem. Fortelle dem at han elsker dem. Spre det gode budskap blant sine kjente og kjære.
Hvorfor er det så vanskelig? Hva er jeg redd for? Å tape ansikt? For å være helt ærlig tror jeg ikke det hadde vært tilfelle. De vet jeg er kristen. De vet hva jeg tror. Hvorfor ikke snakke om det? At dette er virkelig. At dette gjelder de også. Selv om de ikke vil tro. Eller har tatt stilling til det.

Jeg angrer på at jeg tenkte at sommerferien er lang og det kommer alltid en senere anledning.
For nå er den over og jeg er tilbake i Bergen.
Jeg tror jeg og du, og vi som er kristne må tørre å si noe til de rundt oss også. Ofte tenker jeg at jeg ønsker å vitne med det livet jeg lever og innretter meg etter Frans av Assisis ord: "gå og forkynn evangeliget - om nødvendig med ord". Det er vel og bra - og det er viktig. Men jeg tror det kan være nødvendig med ord oftere enn jeg benytter deg, for å si det sånn...

"What am I so afraid of?

'cause here I go again,

Talkin 'bout the rain"

(Casting Crowns)

Vi skriver juli og om en knapp uke skriver vi august. Året er over halvveis. Om det er halvveis påbegynt eller halvveis avsluttet avhenger vel om glasset er halvtomt eller halvfult, tenker jeg. Det har gått som en vind. Og jeg er nesten litt usikker på om jeg har fått det med meg. Men fotografier på mitt kamera og minner i bakdelen av hodet mitt forteller meg at jeg har levd dette halvvåret og opplevd ting. Dette året som startet ut med overskriften "Fornuftens år". Etter å ha vært snusfornuftig en liten periode kom jeg til meg selv og oppdaget at det var jo bare som hvilket som helst annet år, så årets heading fikk snart en ny klang: "Tjueti - mulighetens år". Og med det en liten touch av "året da Camilla prøver nye ting". Nye ting er prøvd. Og jeg har frydet meg.

Selv om jeg i sommer hverken har surfet, stått på vannski eller badet, har ferien vært fin. Og vips er den langt over halvferdig - uansett hvordan du ser på vannglasset. En uke til med jobbing og så: 1 uke som smågruppeleder på UL. Jeg kjenner jeg er spent på det. Det vil gå inn under "prøve nye ting"-kategorien. Jeg leste nettopp gjennom programmet, og da sto deg at vi som smågruppeledere ble oppfordret til å dele troshistorien vår med smågruppen. Jeg vet sannelig min hatt ikke om jeg har sådann en historie. Men jeg har vel det.... har vi ikke alle en? Noen kanskje mer ubevisste enn andre... Jeg får grunne litt mer på den i uka som kommer. mens jeg sorterer varer og plasserer dem på sine respektive plasser i butikkhyllene. (Hvem skulle trodd at det var SÅ nødvendig med SÅ stor valgfrihet på dopapir, appelsinjuicetyper, pasta, fetaost osv...)

Mens havdisen fremdeles lå som tykk tåke over vannet og vinden ennå ikke hadde våknet fra nattens stillhet, svingte jeg meg rundt på kjøkkenet for å teste ut noe jeg aldri har prøvd før

- å bake knekkebrød.

Med en angitt steketid på 1 time og 10 min var det ingen tid å miste hvis jeg skulle innta disse lekkerbiskene til formiddagsmat - og det skulle jeg jo. Men la meg bare allerede nå fortelle deg at 1 time er MER enn nok steketid. De ser kanskje fristende og gode ut der de ligger (du kan forresten synes hva du vil... mine øyne ble fristet), men jeg kan videre fortelle deg at steking av knekkebrød er en kunst jeg fremdeles har til gode å mestre!

Jeg tok meg en bolle (som jeg heldigvis også hadde bakt) og rigget i stedet i stand en alternativ sommerlunsj. Herlig!

Og når sola skinner fra en skyfri himmel og SAKTE men forhåpentligvis sikkert (husk solkrem!) steiker min kropp gyllen og sommerbrun kan man ikke la seg knekke av noen GODT stekte knekkebrød, som for øvrig heller ikke lar seg knekke...........

Men bollene.... det må jeg bare si, de ble himla goe'! (for jeg blåser en lang marsj i bluferdighet og skryter hemningsløst av min vellykkethet;)

Om å la hver dage ha nok med sin egen plage og glede og la fortiden seile sin egen sjø...

Hvordan er det med deg? Er du som meg og har det med å "leve litt i fortiden"? Dvele, analysere og tenke over ting. Kanskje litt i det lengste?

Her på Mr.Ace (PCen min) har jeg en slik kjekk innretning at det popper opp et gullkorn fra Bibelen i tide og utide (skjønt utide for sånt er det vel aldri....). Bibelverset som kom poppende her om dagen passet i grunnen bra til dette:

Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden.

Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det?

Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.

(Jes. 43:18f)

I det siste har jeg tenkt litt på dette med å la fortid være fortid. Ikke tenke over hva som kunne vært "dersomatte... hvis bare...". Jeg vil si som Paulus: at jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran. (Fil. 3:14). Jeg vil leve her og nå - ikke dvele ved ting. Jeg vil leve med forventning til hvilke planer og tanker Gud har for meg!

Er du med?

Hei.

Jeg er selve personifiseringen av ambivalens!

Eksamen er levert. For en uke siden. Det er sommerferie og skolefri.

Sola skinner fra skyfri himmel og det er sommervarme i lufta.

Det er mye å glede seg over. Is på bryggen. Bra møter i Salem. Gode venner og godt fellesskap. Jakten på leilighet er over. Jeg har det bra.

Men....

Nå vet ikke jeg hvordan det ligger an med deg. Men til tross for at livet er bra, er det ikke alltid at ting føles så bra. For livet er herlig. Jeg har alt det ovenfornevnte. Jeg har Jesus som frelser og en fred i hjertet. Sånn egentlig.

Likevel...

Det er en litt kjip følelse inni meg. Jeg kan ikke forklare hvorfor det er sånn. At man har det bra, men likevel ikke.

Men hør nå: Rød neglelakk, sommerkjole, FANTASTISK bra bok som man vandrer gatelangs og leser, en benk i parken og en telefonsamtale til en venn du ikke har snakket med på en stund, en til is - med verdens beste samvittighet, vissheten om at sommeren er på vei og dagen i morgen er planløs gjør at de grå skyene over hue mitt sprekker opp og lar solskinnet komme gjennom.