Tankar ikring studiedag

Det er ikke sommer, men det er både sol og fredag. Og to av tre er jo ikke verst.

Selv om det ikke er sommer, er det utrolig herlig ute likevel. Med en litt skarp, kald og klar høstluft. Sånn høstluft som gjør at man tenker at høsten er den fineste årstiden av dem alle.

Difor har eg beka meg heeeilt innerst på biblioteket denne fredagen. Bak reoler som skjuler utsikta til vindauga. Nesten. Eg kan sjå. Men ikkje slik at eg kan sitja og drømme meg av garde. Ikkje at utsikta til parkeringsområdet, og vegen bortenfor der igjen, får meg til å drømme så veldig intenst... men eg ser ikkje ut. Av vindauget altså. Og her innerst på biblioteket skal eg altså sitte helt til solen har gått ned bak et fjell. Og dei er det ei håndfull av her i Bergen. Det er studiedag, og eg har sjølv komen fram til at eg må verta meir seriøs.

Sjølv om eg snygt vert freista inn på både fjesbok, elektronisk post, bloggar og det som kan tenkjast spanade på verdsveven, vil eg i røynda påstå at eg er seriøs. Å lesa Sylfest Lomheim vågar eg påstå er til dei gradar seriøst!

I dag slår jeg et slag for:

Pålitelighet!

Mennesker som dukker opp når de har sagt de skal dukke opp.

Som kommer. Som svarer.

Som ikke venter med å svare for å se om det dukker opp et bedre tilbud. Som ikke melder avbud på første tilbud, fordi det viste seg at det kom et bedre.

Mennesker som, når de sier de skal være med, blir med... Som ikke avlyser i siste øyeblikk, fordi det er så lettvint å bare sende en sms med en liten unnskyldning på

(Men selvfølgelig... det kan dukke opp ting, det er ikke det jeg snakker om...)

Dere pålitelige mennesker; dette er forbilledlig!:)

Om å ha en "sovende" blogg.

Jeg merker "bloggtrenden" har gitt seg. Og min bloggentusiasme med den. Likevel... jeg får meg ikke helt til å slette den og si takk for meg her i bloggenes verden. Men jeg er ikke den eneste, kan jeg trøste meg med. Selv om det er en mager trøst, er det jo sånn det ofte er med oss mennesker. Hvis andre er på samme måten, er det liksom litt mer greit. Jeg er ikke den eneste...

I dag ønsket jeg å igjen ta tastaturet fatt. Ikke fordi jeg har noe viktig å formidle for verden (men la oss innse det først som sist; jeg har sjeldent det! Det er ikke derfor jeg blogger). Men slapp av, jeg skal ikke gi en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Selv om livet stort sett har tuslet og gått slik det pleier med skole, jobb, trening, venner og salem (oppramsing i tilfeldig rekkefølge), er det tross alt over 1mnd siden sist og en fullstendig oppdatering er gjerne et for ambisiøst prosjekt.

Jeg ville bare si at jeg er her. Sjeldnere enn før, men likevel... bloggen har bare vært i en liten dvale, den er ikke død. Jeg skal ikke love noe (synes det blir for dumt å love noe jeg ikke kan holde helt sikkert), men jeg tror jeg kommer til å stikke innom og oppdatere litt oftere fremover. Håper du blir med meg:)

Og til neste gang - en sang fra min favorittfilm:)

So long, farewell, auf widersehen, good bye:)

En sommer er over. Et nytt semester står for døren.
Allerede. Sommeren gikk fort. Tiden hjemme fløy av gårde og jeg fikk ikke en gang tid til å bli lei.
Det er jo bra.
Men det førte også til at jeg bare utsatte og utsatte. Jeg tenkte alltid at jeg fikk en bedre anledning senere. At samtalen ville komme litt innpå det og det ville bli litt naturlig.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke med de man står nærmest og de man er mest glad i her i verden om det som er det viktigste?
Fortelle dem at Jesus døde for dem. Fortelle dem at han elsker dem. Spre det gode budskap blant sine kjente og kjære.
Hvorfor er det så vanskelig? Hva er jeg redd for? Å tape ansikt? For å være helt ærlig tror jeg ikke det hadde vært tilfelle. De vet jeg er kristen. De vet hva jeg tror. Hvorfor ikke snakke om det? At dette er virkelig. At dette gjelder de også. Selv om de ikke vil tro. Eller har tatt stilling til det.

Jeg angrer på at jeg tenkte at sommerferien er lang og det kommer alltid en senere anledning.
For nå er den over og jeg er tilbake i Bergen.
Jeg tror jeg og du, og vi som er kristne må tørre å si noe til de rundt oss også. Ofte tenker jeg at jeg ønsker å vitne med det livet jeg lever og innretter meg etter Frans av Assisis ord: "gå og forkynn evangeliget - om nødvendig med ord". Det er vel og bra - og det er viktig. Men jeg tror det kan være nødvendig med ord oftere enn jeg benytter deg, for å si det sånn...

"What am I so afraid of?

'cause here I go again,

Talkin 'bout the rain"

(Casting Crowns)

Vi skriver juli og om en knapp uke skriver vi august. Året er over halvveis. Om det er halvveis påbegynt eller halvveis avsluttet avhenger vel om glasset er halvtomt eller halvfult, tenker jeg. Det har gått som en vind. Og jeg er nesten litt usikker på om jeg har fått det med meg. Men fotografier på mitt kamera og minner i bakdelen av hodet mitt forteller meg at jeg har levd dette halvvåret og opplevd ting. Dette året som startet ut med overskriften "Fornuftens år". Etter å ha vært snusfornuftig en liten periode kom jeg til meg selv og oppdaget at det var jo bare som hvilket som helst annet år, så årets heading fikk snart en ny klang: "Tjueti - mulighetens år". Og med det en liten touch av "året da Camilla prøver nye ting". Nye ting er prøvd. Og jeg har frydet meg.

Selv om jeg i sommer hverken har surfet, stått på vannski eller badet, har ferien vært fin. Og vips er den langt over halvferdig - uansett hvordan du ser på vannglasset. En uke til med jobbing og så: 1 uke som smågruppeleder på UL. Jeg kjenner jeg er spent på det. Det vil gå inn under "prøve nye ting"-kategorien. Jeg leste nettopp gjennom programmet, og da sto deg at vi som smågruppeledere ble oppfordret til å dele troshistorien vår med smågruppen. Jeg vet sannelig min hatt ikke om jeg har sådann en historie. Men jeg har vel det.... har vi ikke alle en? Noen kanskje mer ubevisste enn andre... Jeg får grunne litt mer på den i uka som kommer. mens jeg sorterer varer og plasserer dem på sine respektive plasser i butikkhyllene. (Hvem skulle trodd at det var SÅ nødvendig med SÅ stor valgfrihet på dopapir, appelsinjuicetyper, pasta, fetaost osv...)

Mens havdisen fremdeles lå som tykk tåke over vannet og vinden ennå ikke hadde våknet fra nattens stillhet, svingte jeg meg rundt på kjøkkenet for å teste ut noe jeg aldri har prøvd før

- å bake knekkebrød.

Med en angitt steketid på 1 time og 10 min var det ingen tid å miste hvis jeg skulle innta disse lekkerbiskene til formiddagsmat - og det skulle jeg jo. Men la meg bare allerede nå fortelle deg at 1 time er MER enn nok steketid. De ser kanskje fristende og gode ut der de ligger (du kan forresten synes hva du vil... mine øyne ble fristet), men jeg kan videre fortelle deg at steking av knekkebrød er en kunst jeg fremdeles har til gode å mestre!

Jeg tok meg en bolle (som jeg heldigvis også hadde bakt) og rigget i stedet i stand en alternativ sommerlunsj. Herlig!

Og når sola skinner fra en skyfri himmel og SAKTE men forhåpentligvis sikkert (husk solkrem!) steiker min kropp gyllen og sommerbrun kan man ikke la seg knekke av noen GODT stekte knekkebrød, som for øvrig heller ikke lar seg knekke...........

Men bollene.... det må jeg bare si, de ble himla goe'! (for jeg blåser en lang marsj i bluferdighet og skryter hemningsløst av min vellykkethet;)

Om å la hver dage ha nok med sin egen plage og glede og la fortiden seile sin egen sjø...

Hvordan er det med deg? Er du som meg og har det med å "leve litt i fortiden"? Dvele, analysere og tenke over ting. Kanskje litt i det lengste?

Her på Mr.Ace (PCen min) har jeg en slik kjekk innretning at det popper opp et gullkorn fra Bibelen i tide og utide (skjønt utide for sånt er det vel aldri....). Bibelverset som kom poppende her om dagen passet i grunnen bra til dette:

Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden.

Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det?

Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.

(Jes. 43:18f)

I det siste har jeg tenkt litt på dette med å la fortid være fortid. Ikke tenke over hva som kunne vært "dersomatte... hvis bare...". Jeg vil si som Paulus: at jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran. (Fil. 3:14). Jeg vil leve her og nå - ikke dvele ved ting. Jeg vil leve med forventning til hvilke planer og tanker Gud har for meg!

Er du med?