Hvorfor kan ikke jeg kysse når hele Norge har kyst..?

Det er mange spørsmål man kan stille seg i hverdagen. Her er et knippe:

Her i leiligheten vår har vi ei "BRA MANN" liste! Du synes kanskje det er lettere spesielt at vi har ei sådann liste. Men det vil jeg bare få sagt: Det er på ingen måte en "sjekkeliste". Det får da være grenser! På denne lista er det mer og mindre kjente bra menn som har levd eller lever. Deriblant Josef, kronprins Haakon eller Rune Larsen. Det er Rune Larsen dette skal handle om. Rune og jeg. Og min feighet. Og min anger over min feighet. Det er ikke bare-bare å være utstyrt med sjenanse. FOR om du velger å tro meg eller ei, er jeg litt småsjenert. Faktisk. Og dette straffet seg jommen i kveld. Da jeg gikk bak Rune Larsen heeeeele veien fra Salem til Grieghallen. Og det eneste jeg ønsket akkurat der og da var å si "hei Rune Larsen. Kan jeg få ta et bilde sammen med deg?" For, alltid beredt, hadde jeg bildeapparatet i veska mi.

Denne stalker episoden startet i selveste Salem. Vi hadde vært på konsert til inntekt for Haiti. Men siden det ikke er konserten det handler om skriver jeg ikke så mye mer om den saken. Rune Larsen var konferansier og var derfor både titt og ofte å skue fremme på scenen. Da showet var ferdig stod vi der da, og kikket bort på Rune Larsen mens vi prøvde å manne oss opp til å gå bort. Han forsvant inn på "green room". Men vi fortvilte ei og plasserte oss strategisk i døråpninga for å vente til han kom forbi. Da kunne vi jo litt tilfeldi ta kontakt med en av våre helter på lista. Det er vel egentlig ikke nødvendig å si det, men vi feiget ut. Og Rune Larsen forlot byggningen. Vi hadde da ikke noe mer der å gjøre, og fulgte hans gode eksempel. På utsiden ble vi vandrende TILFELDIG bak Rune Larsen og hans venner. De bredde seg ut over hele fortauet, så vi kom ikke forbi. Så gikk vi der da og tenkte at vi hadde blitt gitt en ny sjanse. En sjanse vi ikke grep. Når vi hadde fulgt etter han i to kvartal tenkte vi at det kanskje ble litt rart å spørre DA. Så vi fulgte like greit etter like til Grieghallen. Da skiltes våre veier og vi gikk vert til vårt. Rune Larsen den ene veien og vi den andre.

Det var det for denne gang. So long, Rune Larsen.
Du er fortsatt på lista.

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha trodd på Gud

Jeg skulle ha fylt meg med hans ord og elsket høyt hans bud.

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha trodd hans ord

Jeg skulle ha satt min lit til Ham den stund jeg var her på jord.

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg glemte at Han var der

Jeg skulle ha tenkt på andre ting enn penger, mat og klær.

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha fulgt etter Ham

Underets Gud, Han som gjør alt vel, verdens redningsmann.

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha søkt Ham først

Jeg skulle ha løftet opp mitt blikk og sett den modne høst.

La meg slippe å si ved livets slutt: Nå er min tid forbi

Jeg skulle ha tatt imot Hans kall og ikke sløst bort min tid.

La meg slippe å si ved livets slutt, den timen jeg skal hjem

Jeg skulle ha sett de forkomne får og brukt mer tid på dem.

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg levde for meg selv

Det er litt sent og angre nå på livets siste kveld.

Jeg vil høre Ham si ved livets slutt:

Du samlet deg skatter hos meg!

En stjerne i kronen for hver av dem som er her på grunn av deg.

Jeg vil høre Ham si ved livets slutt:

Min trofaste tjener, vel gjort.

Bli med meg og ta en titt på alt som er ditt bak denne port.

(Arvid Pettersen)

I går regnet det. Slik som det bare kan regne i Bergen. Med solen som tappert forsøkte å sende noen stråler ned mellom bygene. Regnbyger som fikk vannet til å sprute i asfalten slik at det regnet både ovenfra og nedenfra. Regn som vasket vekk snøen på veier og fortau.

Jeg frydet meg!
Og jeg tenkte at nå er det slutt på dette hvite dekket. Regnet gav meg løfte om vår.

Jeg føler meg lurt her jeg sitter og ser at snøen fyker forbi vinduet. Vannrett forbi. Og bakken får igjen dette glatte hvite dekket.

Hvor er ditt fokus, om jeg kan få spørre?

Jeg har en kjempestor nyhet, sa hun. Jeg har noe viktig å fortelle!

Intuitivt koblet jeg kjæreste, forlovelse eller at noen skal ha baby.

Er det disse tingene som er det største? Er det der jeg har mitt fokus? Er jeg så innmari i-denne-verden-fokusert at når noen kommer og sier de har en STRÅLENDE nyhet, er det nettopp gutter og familieetablering som går gjennom tankene mine?

Men, nei, det hadde slett ingenting med det å gjøre. Nyheten var så uendelig mye større enn det. Det er den beste nyheten jeg har blitt fortalt i hele mitt liv. Det er større enn alt. Venninnen hennes hadde tatt imot Jesus, sa hun. STØRRE, BEDRE, MER STRÅLENDE og VAKKERT blir det ikke!!

Himmelfokuset. Er det blitt borte på veien? Har det kommet i 2. rekke? Er det først og fremst viktig at vi skaffer oss den utdannelsen, jobben og ektefellen vi ønsker oss? Jeg tror vi ofte driver rundt og er litt bekymret for om vi vil få våre mål og drømmer oppfylt. Eller vi legger planer for hvordan vi skal nå dem. Kommer inn i en vane, og dagene går. Den ene etter den andre.

"Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.

For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være."

(Matt. 6, 19-21)

(vi.sualize.us)

Har du på deg en maske? Skjuler du deg? Like lite som jeg tror at verden er svart/hvit tror jeg et menneske er det. Kanskje enda mindre. I noen situasjoner er jeg kjempeframpå og prater til jeg blir innmari lei av å høre meg selv. I andre situasjoner er jeg stille. Så stille at jeg selv begynner å lure på om jeg er der. Noen ganger er jeg et sted midt mellom. Men jeg er hele tiden meg selv. Jeg er frampå - ikke fordi jeg tvinger meg selv til at nå skal jeg ta helt av og "stjele hele showet" som det heter. Jeg er sjenert - ikke fordi jeg tenker at jeg skal gi folk en liten pause fra meg og alt pratet mitt. Ikke fordi jeg har bestemt meg for å være det. Det er sånn det blir i noen situasjoner. Jeg havner på ei hylle et sted mellom de to ytterpunktene - veldig ofte havner jeg her. Men det er ikke planlagt. Jeg tenker ikke før jeg kommer til situasjonen at i dag skal jeg være akkurat passe frempå og tilbakeholden. Noen ganger er man trygg på seg selv. Noen ganger føler man seg mindre trygg. På mennesker. På situasjoner. Det kan til og med være samme mennesker og samme situasjoner som frembringer disse ulike væremåtene. Hva som gjør det vet jeg ikke. Det er en del av det å være menneske. En del av det å leve. Her og nå og ikke planlegge alt ned til hvert eneste lille komma.

Men påtatt? En maske å skjule seg bak? Nei, det er ekte. Maskene, de er jeg ferdig med.

(bildekilde: vi.sualize.us)

"Den skjønneste jordens blomst er smilet!"

sa Wergeland i sin tid. man smiler for å uttrykke glede. jeg smiler til verden og verden smiler til meg. jeg kjenner jeg liker så innmari godt denne følelsen av å ikke kunne la være å smile. når kinnene bare sniker seg et par hakk opp og gjør at øynene nesten forsvinner. når man smiler har man det bra. i alle fall hvis man smiler for seg selv. for hvem skal man "late som" for da? når jeg får ligge et par minutter ekstra om morgenen. i ei god og myk seng. under ei varm og god dyne. kikke i taket og tenke at livet er bra. jeg har all grunn til å stå opp og ta fatt på en ny dag. da smiler jeg. og om jeg er for trøtt til å la det komme fysisk til uttrykk, smiler jeg inni meg. når kaffen er ferdig kokt og står og venter på meg om morgenen. et uttrykkt ønske om at noen har lyst å tilbringe tid sammen med meg, selv om det bare blir litt og ikke så lenge. når noen kaster seg rundt halsen på meg for de har savnet en "camillaklem". når friske blomster pryder bordet og gir hele leiligheten et løfte om vår. da smiler jeg. to svaner som svømmer side gjør at jeg igjen presser kinnene oppover.lyden av bølger og lukten av skjøvann får meg til å smile på en bra dag. og på en mindre bra dag får det meg til å føle meg bedre.noen som strekker ut en hånd for å være der for de som ikke føler for å smile akkurat da, og kanskje tenker at det kan bli lenge til neste gang, gir meg denne gode følelsen inni meg. nesten som jeg smiler.

det blikket man sender en annen person i håp om at han skal oppdage det - og det gjør han. og han møter mitt smil med sitt. og så står vi der og smiler til hverandre KJEMPELENGE. hele to minutter. det må være så fint. DA smiler jeg nok da. flere runder rundt hue. men til nå nøyer jeg meg med tanken. tankene er fine å ha. de får meg til å smile.