Skrivetrangen melder seg, og jeg gir etter.

Nei, dette er ikke et interessannt og dypt innlegg. (med andre ord kan du like gjerne gi deg med en gang hvis ikke du gidder å lese mer.)

Mobilen min er borte.

Trodde jeg.

Her er historien i korte trekk:

Det er søndag kveld. Jeg skal hjem etter endt kaffebesøk hos Elisabeth. Tone Lise donerte bort den siste plassen i bilen sin til meg. På vei inn i bilen tastet jeg på min kjære Leif (mobilen min... ja, jeg har det med å navngi ting). Det var en trivelig biltur. Jeg ble sluppet av i Nygårdsgaten mens det var rødt lys. Derfra tuslet jeg hjemover. Da jeg kom inn oppdaget jeg at mobilen min var bortevekk. Da var det altså to mulige steder den kunne befinne seg: I bilen til Tone Lise eller langs veien et sted. Jeg satset på det første. Nå har jeg fått det bekreftet. Leif kommer tilbake til meg på torsdag kveld! Lettelse. Å kjøpe ny mobil er stress innbiller jeg meg. (Jeg har ikkje gjort det på noen år, som du kanskje ser...)