Forunderlig...

...at gleden over å være hjemme så fort går over i kjedsomhet
...at det føles som om livet er delt opp i forskjellige liv
...at jeg føler meg mer hjemme i "bergenlivet" enn i "hjemmelivet"
...at noen (les: pappa) kan bruke laaang tid på å søke inn radio Lyngdal for det er liksom den beste radiokanalen
...hvordan noen faktisk kan mene at radio Lyngdal spiller bra musikk
...at jeg gidder å sitte å høre på norske (med innslag av svenske) danseband (og iblant litt country) fordi det er musikken som står på radio Lyngdals meny
...at jeg gidder å bry meg så mye at jeg må skrive 3 punkt om det
...hvordan det er lettere å bli sint på dem man er gladest i og som står en nærmest

Uten tittel

Nå er skoleåret omme.
Over.
Forbi.
Det går så fort at jeg føler ikke jeg henger med i svingene her.

For 9 måneder siden flyttet jeg til Bergen.
Så mye har skjedd siden.
Jeg skriver nå Camilla, 21 år, Student.
Jeg har en tittel. Jeg er student.
Jeg kom meg mer eller mindre gjennom studiet med det lange navnet; "Samfunnsfag 1 med fordypning i globale studier (med hovedvekt på Afrika og Tanzania)"
Jeg har faktisk vært i Afrika.
Jeg har innfunnet meg med at jeg liker å være student på Landås.
Jeg liker meg i Bergen.
Det regner i Bergen - men jeg sier bare vis meg den byen hvor det ikke regner!

Nå er det sommerferie.
Jeg skal hjem.
Sommerferie i 12 uker!
Jeg gleder meg, men er likevel litt ambivalent til hele opplegget.
Nå er jeg vant med dette livet i Bergen.
Til høsten blir ting anderledes.
Ikke nødvendigvis dårligere. Men anderledes.
Jeg vet ikke helt om jeg liker tanken på det.

Hvilken dag!!!

Begynner det hele med et sitat fra Linn: "Det er det som er så greit med å være fan av nordmenn... du har fakisk sjansen til å treffe dem"

Oddvar Torsheim er i mine øyne Norges Herligste!

Vi så han (meg og Linn, altså...)

Vi lo

Vi gledet oss over denne kunstneren av en sanger

Vi kjøpte musikken

Vi kjøpte t-skjorte

OG NÅ HAR VI TRUFFET HAN!!!!!

Jeg finner faktisk ikke ord! Jeg er målløs. Jeg kan ikke beskrive hvordan det var.

Men her er historien:

Vi kommer ut fra Peppes. Åshild og jeg går litt bak de andre. De roper på meg og peker ut selveste Oddvar Torsheim i folkemylderet. Først stode jeg nesten litt som fjetret. Nølte litt, men overvant frykten og tok bena fatt. Jogget etter ham og nådde ham igjen. Prikket ham på armen og spurte: "Hei=) Om jeg kunne fått tatt et bilde med deg?" Han sa (som dere ser) ja... fikset seg litt på den forblåste sveisen og unnskyldte seg med at "for 30 år siden var han høy og mørk. Han var blitt blondere med årene": Jeg sa til ham at det gjorde da ingenting. Det er jo mange som bleker håret med vilje nå til dags.

Han var trivelig. Koselig. Skjønn!

Dette har vært en fantastisk markering av nasjonaldagen! Og til slutt en salutt for å avslutte det hele! (bergensere er gode på det med fyrverkeri)

Det eneste som kunne toppet dette var om jeg hadde bunad og møtte trond viggo! (og evt. Rune Larsen)

Livet...

Har tenkt mye på livet i det siste.
Hvor fort det egentlig går.
At det kan gå utrolig mye fortere enn vi planlegger.
Man kan faktisk ikke vite.
Derfor er det så viktig å ikke vente med viktige valg.
Viktig å ikke vente med å si det du tenker du har lyst til å si til andre mennesker.
At du er glad i dem, f.eks.
Det er fem ord jeg synes det er vanskelig å si; "Jeg er glad i deg".
Hvorfor der det så vanskelig å si?
Jeg prøver å vise det på andre måter, da... men ordene sitter liksom litt langt inne...
Jeg er nok ikke en person med "de såkalte ord i min makt".
Men livet... det er forunderlig... fantastik likevel... så kort...så langt...
Hva vil folk huske meg for?
Hva vil jeg at folk skal huske meg for?
Lever jeg slik jeg ønsker at folk skal huske meg? (vet ikke helt om jeg fikk frem meningen i dette spørsmålet, men vet ikke hvordan jeg skal omformulere meg heller).

Dette er en utrolig fin sang som sier så mye.
Som jeg skulle sagt det selv, sier jeg bare, hehe=)
"Tenk om"...



Litt dårlig kvalitet, kanskje... men hør teksten!!

Nysgjerrig?

Noen ganger går jeg inn på andres blogger.
Wow! Ille...
blogger til folk jeg ikke kjenner.
Drevet av nysgjerrigheten selv...
Og fra deres blogg går jeg videre.
Til andre blogger eid av folk jeg heller ikke kjenner.
Leser om livene deres.
Men de er som oftes ikke helt fremmede.
Noen av dem har jeg kanskje til og med hilst på!
Eller jeg har hørt om dem gjennom andre.
Vi har felles bekjente.
Da undrer jeg litt... har de hørt om meg?
Vet de hvem jeg er uten at jeg vet at de vet?
Leser de min blogg?
Det går opp for meg hvor mye folk egentlig kan vite om meg uten at de har møtt meg.
Hvor mye jeg vet om forskjellige folk uten at jeg har møtt dem...
Underlig...
hvordan man kanskje pluttselig møtes en dag.
Kommer vi da til å innrømme for hverandre at vi egentlig allerede vet.
At vi egentlig kan hoppe over de helt grunnleggende innledende spørsmålene...

Mye man kan finn på, og mye man kan begynne å undre seg over og bare vikle seg lenger og lenger inn i en tankerekke uten helt å vite hvordan man skal ende det, når man egentlig burde lese til eksamen...