En dagsrapport...

... fra mitt spennende liv.
Klokka er 6, og gjøkuret på mobilen min minner meg om at det er på høy tid å stå opp.
Det er for tidlig. Alle lemmer i kroppen protesterer. Men jeg har ikke noe valg. Det er praksisens harde virkelighet. Det regner denne morgenen. Mye. Men min 10-kroners paraply fra Nille holder meg forholdsvis tørr. Jeg hører regnet tromme på paraplydukens mens jeg vandrer med godt mot til bussholdeplassen. I dag er det min tur til å late som om jeg er lærer. Urbefolkning og samer er temaet. Egentlig kan jeg ikke så mye om dette emnet. Men det er det ingen som trenger å vite. Bare jeg tilsynelatende vet og ikke elevene avslører min tilkortkommenhet er det greit. Tror ikke de gjennomskuet meg. Men timen kunne nok vært bedre. Er litt i tvil om de lærte noe om selve fenomenet "urbefolkning" og om samene. Men hva kan man vente fra første undervsningstime!?

Til tross for at jeg bare har hatt en time i dag, og ellers bare observert er jeg helt ferdig når jeg kommer inn av døren. Jeg er sliten og vil helst ikke gjøre noenting. Men livet kaller. Jeg må ta bussen opp til skolen og kopiere noe jeg trenger for å forberede morgendagens norsktime....

Så går dagen videre... blablabla... kjempeinterresannt å lese, kan jeg tenke meg!
Nå sitter jeg her alene. Faktisk. Det er heller sjeldent at jeg har hele leiligheten for meg selv. Jeg kjenner det er litt herlig. Planen min nå er å skjære opp litt honningmelon, kjøpt på 10-kroners marked på Spar, og sette på en episode med MacGyver!

Komplimenter

Jeg har tenkt litt på dette med komplimenter. Det er noe rare greier, i grunn... Hvor mange klarer egentlig å si "takk" når de får et kompliment? Et "takk" fra hjertet? Ofte imøtekommer vi komplimenter med unnskyldninger om det ene og det andre om at vi ikke fortjener komplimentet. I alle fall gjør jeg det. Et kompliment er en gave. Har du tenkt på det? Hvorfor ikke ta imot den gaven som vi tar imot andre gaver? Med å si "takk"!

En annen side ved komplimenter er at det er alt for sjeldent jeg gir dem. Tror ikke jeg er den eneste som er dårlig til det... Jeg øver meg på å bli flinkere, men har ikke nådd målet ennå. På langt nær! Men det er skikkelig koselig å gi komplimenter fra hjertet som gjør andre glade. Å se en glad og takknemlig reaksjon på et ekte kopliment er faktisk utrolig givende. Jeg kjenner jeg også blir glad når jeg gir et kompliment til noen som blir glade for å få det. Så hvorfor gjør jeg det ikke oftere? Hvorfor er det så mye lettere å la være å si det hyggelige jeg tenker om andre?

Men et kompliment må være ekte. Fra hjertet. Ikke bare slengt ut for å liksom skulle være hyggelig. Det er kriteriet. Ekte og fra hjertet.

"De vennlige ord som sies i dag, kan bære frukt i morgen"

(Mahatma Gandhi)

Vennskap

Litt rart i grunn dette med venner. Vennskap. Hva legges i vennskap?

Det finnes mange typer vennskap.

Har tenkt litt på dette med vennskap. Hvordan de kan variere, på et vis.

Med noen vennskap kan man være borte fra hverandre og nesten uten kontakt kjempelenge, og når man igjen treffes er kontakten og vennskapet akkurat som før.

Mens med andre svinner vennskapsbåndet hen og blir svakere uten jevnlig kontakt? Hvorfor?

Med noen vennskap er det sånn at den ene knytter seg sterkere til vennskapet enn den andre gjør. Da blir jo den ene mer sårbar enn den andre. Eller..?

Og med noen er det alltid den samme som tar kontakt... mens den andre alltid blir kontaktet... Er det vennskap i "balanse"?

--------------------------------------------------------------------------------

Nå i studieuka mi har jeg tatt meg litt fri fra studiene og truffet noen "gamle" venner.
Noen. Ikke alle. Skulle ønske jeg kunne truffet alle. Men slik ble det ikke.
Neste gang, kanskje..?
Det var likevel trivelig med de jeg traff. Kjente da hvor mye jeg savner alle sammen! Mine venner. Får en god følelse inni meg når jeg tenker på venner! (you know who you are;)

VENNER...

...ser meg, selv når jeg prøver å ikke bli sett

...er glad i meg selv om jeg gjør dumme ting

...gir meg rom til å være meg selv

...lytter til problemene mine selv om de kanskje ikke er så store

...ler sammen med meg

...trøster og oppmuntrer meg

...hører det jeg ikke sier

Ingenting uten selve himmelen er bedre enn en venn som virkelig er en venn.

(Platus)

Søvn...

Å sove tror jeg må være noe av det beste jeg vet!
Men akkurat nå får jeg det bare ikke til.
Jeg er våken.
Desverre.
Skulle ønske jeg sov.
Det går ikke - jeg har prøvd en stund.
Vil være uthvilt til ei ny uke!
Men sånn blir det jo ikke hvis jeg ikke sover.
Hvilket jeg ikke gjør...

Har leita litt rundt på nettet etter gode råd mot søvnmangel. Det var mange sære råd! Uansett, her er noen av dem... har vanskelg for å tro at de helt funker...

• gjør rolige, hyggelige ting som du forventer å få sove av etterpå, enten det er å ta et fotbad eller et glass melk med honning. (melk med honning faller ikke helt i smak hos meg! Men fotbad? hmm...)
• Å telle sauer (funker dårlig. Når jeg kommer ut av tellingen blir jeg irritert og må begynne på nytt igjen.)
• Søvnbehove kan økes gjennom arbeid og fysisk aktivitet. Men avslutt aktiviteten 2-3 timer før sengetid. (Litt sent å ta en joggetur nå da, kanskje...)
• unngå ettermiddagshvil
• Sørg for mørke, ro og moderat temperatur på soverommet

Noen som har noen andre og bedre forslag??

Kan jo forresten også nevne at det er en ny blogg i omløp! (heter det "i omløp"??)http://husmorskolen.blogspot.com

Mislykket men vellykket

Mislykket sjokoladekake på is.
På Hennig Olsen Sørlandsis.
Ord er overflødige. Det kan ikke beskrives, det må oppleves.

MISLYKKET SJOKOLADEKAKE
4 egg og 2 dl farin piskes til eggedosis.
Smelt 200 g margarin og 200 g kokesjokolade i en kaserolle.
Vend forsiktig sjokoladen inn i eggedosisen og tilsett 2.5 dl hvetemel og 1ts bakepulver.
Hell røren over i en 24 cm smurt rundform.

Stekes på 210 grader i 15minutter.

Kaken SKAL være bløt (mislykket) i midten!
Server med iskrem og nyt i godt selskap!

Viljestyrke og selvstruktur...

har jeg heller lite av.

Dette er en oppdagelse jeg har gjort om meg selv etter at jeg startet mitt nye liv som student.
Denne nye oppdagelsen overrasker meg.
På videregående hadde jeg struktur og viljestyrke til å lese. Tror jeg...
Men der ble dette i høyere grad tvunget på oss.
Var viljestyrken min da bare respekt for læreren? Frykt for å bli avslørt i å ikke ha gjort lekser?
Eller var det enkelt og greit selvstruktur?
Dette forvirrer meg. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer forvirret blir jeg...
Overgitt...
over meg selv.

Oppgaven henger over meg. Jeg må skrive.
Men jeg gjør det ikke. Bare litt innimellom. Kunne vært ferdig hvis jeg hadde vært effektiv.
Det er jeg ikke.
Burde også lese pensum.
Føler jeg henger etter. Kanskje? Kanskje ikke?
Litt.

Hva skjedde med den strukturerte Camilla? Den viljesterke? Hun som visste hva hun ville?
Folk forandrer seg tydligvis.
Jeg også.
Både positivt og negativt sikkert.... Hva vet vel jeg...
De tankene får jeg la ligge. Kan ikke tenke på dem nå.
Oppgave.
Pensum.

"Restaurering"...?

Jeg har i lengre eller kortere periode gått og undret litt på en totalrestaurering av Mitt Lille Liv. Har vurdert å gjøre bloggingen min litt mer saklig, på et vis. Litt mindre overfladisk og fyllt av dagligdags babling...

I dag gikk jeg hjem fra skolen. Normalt tar jeg buss. Men ikke i dag. Tror det var behovet for å være HELT alene som meldte seg. Det hender en sjelden gang innimellom. Følelsen av å ikke ha noen i nærheten å ta hensyn til. Når vi er 4 som bor sammen er det aldri noen garanti for at jeg har leiligheten for meg selv når jeg kommer hjem. Derfor altså denne fysiske utskeielsen. Det tok meg 40min å gå. Det hadde nok gått fortere å sykle. Men jeg er ingen storslagen syklist. Jeg liker ikke sykler. Hele denne sykkelgreia er så diffus og ustrukturert. Kanskje ikke helt beskrivende ord, men likevel... Er de "gående" eller "kjørende"? Greit, de er "syklende"... skjønner jo såpass. Men likevel... hvor hører de hjemme? I veibanen eller på fortauet!? Jeg tror kanskje vi kan dele syklister inn i to grupper, uten at vi skal utdype det så veldig:

1. "gående" syklister
2. "kjørende" syklister.

Jeg hører definitivt hjemme i den første gruppen!

På veien var det mange små og store ting som oppok meg. Jeg prøvde å være observang til omgivelsene rundt meg der jeg vandret med en skolesekk full av bøker (litt inspirert av dagens forelesning i geografi). Dette er noen av de små tingene jeg la merke til og funderte litt på:

• En vrengt paraply inni en busk. Ikke at det er rart å observere vrengte paraplyer i bergen... Men den var rød og derfor oppsiktsvekkende.
• Ei dør inn (eller ut fra) et hus. Den var malt i alle mulige farger. Og det var rartå se at fargene ikke var malt systematisk, samtidig som de likevel var det! Ei merkelig dør.
• At det er en gangvei under det store veikrysset på Danmarksplass. Det visste jeg virkelig ikke, og jeg har ennå ikke helt funnet ut om jeg synes det er en god eller dårlig ting. Rart å tenke på at mens det kjører hundrevis av biler, busser og jeg vet ikke hva over, er det altså mennesker som vandrer under!!!
• At en herreklipp på Salong Leola på Danmarksplass koster bare 100kr. Billig hårklipp. Praktisk å være gutt sånn sett. Men om det er en bra hårklipp...?
• Sykkelverkstedet på danmarksplass har oppe på søndag, men stengt på mandag! logisk...
• Trærne har begynnt å få høstfarger=) Skikkelige høstfarger - sterk rød, sterk oransje og sterk gul! Men hvorfor får noen trær sterke, fine farger og blir set på med beundring, mens andre får bare en blass gulfarge eller blir brune og visne?
• En byrde man bærer blir tyngre jo lengre man bærer den! (i dette tilfellet en sekk med skolebøker)

Og når det gjelder den restaureringen av bloggen, får det heller bare være. Dette er meg! Bablete... Barbarisk (som betyr "den som babler". Synes det er litt vittig).

-Over og ut-