Tanker fra kjølerommet

Folk spiser mye rart. Personlig skjønner jeg ikke at folk kan putte i seg så mye rart som de gjør... Jeg blir stadig forbauset over hvor mange rare matvarer det finnes. Ikke alle ser veldig appetitelige ut, for å si det litt fint.

I dag tilbragte jeg litt kvalitetstid på kjølerommet. Jeg ryddet i hyllene og snublet da over Fetaost. Til deg som spiser det med glede, hvordan kan du!? Det er rett og slett motbydelig! Jeg begynnte å tenke litt på denne typen ost. Hvor kommer den fra? (sånn rent teoretisk vet jeg jo det, det var et retorisk spørsmål). Det er ikke mange årene siden den inntok landet. I alle fall er det ikke mange årene siden jeg først hørte om den. Og nå tar det jo helt av med denne fetaosten.
Fetaost marinert

Fetasnack i alle mulig smaker, soltørkede tomater, hvitløk og oliven, paprika...

Fetaost stykke

Feta ditt og datt...

Jeg betraktet alle typene Fetaost mens jeg ryddet i hyllene. Det var mange. Fetaost.

Livet er for kjipt...?

...Det regner hele året.
Synges det i en sang... Det regner i dag. I går regnet det også. Men livet er ikke kjipt av den grunn. Men kanskje hvis det hadde regnet hele året...
Et helt år med bare regn. Ikke sol. I det hele tatt. Det er kjipt. Men det er jo ikke sant. Vi har sol. Sola er god. Sola er toppen. Jeg blir glad av sol. Men synes det går greit med litt regn i blandt også. Det meste er vel en tilvenningssak. Man kan venne seg til at det regner. Og da gjør det ikke så mye lenger. Med regnet, tenkte jeg på.
Jeg må venne meg til å være hjemme. Sånn er det hver sommer. Jeg må venne meg til livet med mamma og pappa. Deres nysgjerrighet. At de vil vite alt. Jeg må si ifra når jeg skal ting. Ikke nødvendigvis for å spørre om lov, men siden jeg bor her er det greit at de vet hvor jeg er. Venne meg til å høre sladder (eller "siste nytt") om folk. Venne meg til at, hey, det er ikke en masse venner i gåavstand. De nærmeste er i Lyngdal (tror jeg, sorry til dere som føler dere bor nærmere...) . Venne meg til hvordan ting på Spar fungerer. Selv om dette er 3. sommeren jeg jobber der, føler jeg meg alltid som en "nying" som ikke kan ting. Men jeg føler at jeg burde kunne ting. Mer enn jeg kan! Stress, sier det i hodet til Camilla.
Jeg er et vanedyr. Jeg bruker tid til å venne meg til ting. Slik er det bare...
Et rotete inlegg dette her. Men jeg kjeder meg, det er sent, egentlig skal jeg sove men jeg er ikke trøtt... Dette er Camillas trøtte (men samtidig våkne) tanker. Savner å bable med noen. Kunne jeg gjort det, hadde det nok ikke kommet innlegg som dette. Eller, hvem vet? Kanskje det hadde det likevel?

Og kanalen er nå i bruk...

I dag har jeg og min pappa lekt turister på Spangereid. Eller, jeg lekte turist, mens pappa var saklig...

Jeg spiser is (og ser sint ut) med den nyåpnede Spangereidkanalen i bakgrunnen...

Og her kommer de første båtene...

Det var jo en kanal som gikk gjennom Spangereid i vikingtiden men som i årenes løp har blitt tettet igjen og *blablabla* Hva er vel da mer naturlig enn et vikingskip med ordføreren i fronten!? I alle fall (trompetfanfare) --> VIKINGSKIPET!!!

Det var alt for denne gang... Vi kommer med mer info og spennende nyheter fra livet på Spangereid (evt. Svennevik) ved en senere anledning.

En siste "date"

Tradisjonen tro var vi først på Jonas B. Gundersen og speis Pizza. Som vanlig halve med Missisippi og halve med Floorlegger. Når vi først var inne på det tradisjonelle måtte vi jo også denne gang ha dessert på Mix.

Vi fulgte den vanlige ruten hjem. Den som går forbi Lyngdal Stadion:p
På veien går vi da forbi jorde hvor Åslaug drømmer om å bo i ei rød lita hytte...

Den siste "daten" med Åslaug. - for i år. (lovte Åslaug å skrive at det bare var den siste for i år)

---------------------------------------------------------------------------------
Nå har de reist alle sammen. Absolutt alle. Nå er det vel på tide å begynne å pakke!? Det er sommerferie og jeg skal hjem. Hjem til Svennevik. Jada, der tar det av:p
Dette blir nok muligens siste bloginnlegg på ei stund også da. For, som vi jo vet, er PCen hjemme litt lunefull. Det er svært sjelden den vil at jeg skal logge på bloggen min. Men vi får se. Kanskje den er litt snill med meg likevel en dag. Så det er bare å stikke innom iblandt likevel. Kanskje er det noe om siste nytt fra kassa på Spar. Tyskere... Rogalendinger...

Det som er forbi, er forbi...

Da var det slutt. Over. Et år er forbi.
Døren låses, porten lukkes. Alt er gjort for aller siste gang...

Blir aldri vant med disse avskjedsgreiene. Alle som har vært på avskjedsfester med meg vet at tårene, de sitter ikke langt inne. Det gjorde de ikke i dag heller. Synes nå jeg klarte å holde meg ganske lenge. Det var først når folk begynnte å sette seg i bilene at jeg begynnte å grine.

Det er slutt. Det er virkelig forbi. Men heldigvis ikke helt. Noen er igjen over helgen. Gruer meg til mandag, da forsvinner siste rest...

Det som er forbi, er forbi.

Da har jeg noe vakkert å si:

alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.

Aldri skal jeg glemme alt du var for meg!

Takk for et uforglemmelig år! Det har vært helt fantastisk!

Sola skinner. Det er sol. Det er varmt. Det er sommer.
Sommer... Det nærmer seg sommerferie.
Jeg kjenner jeg blir trist med tanken på at det bare er 1 uke igjen. 1 uke før folk reiser. Før alle blir spredd rundt omkring. Det er trist. Jeg er trist i dag. Kanskje er det grunnen? Jeg vet ikke. Slik er det bare...

Jeg er ikke spesiellt flilnk til å takle avskjeder. Jeg begynner alltid å grine. Ikke bare litt en gang! Det er noe opprivende med å være et sted bare et år for å så å reise videre. Tiden går så fort. Det er så mange mennesker jeg blir gald i og blir vandt med å ha rundt meg. Pluttselig er de ikke bare noen meter unna. Nå står jeg ved veis ende i min tjeneste. Det er jo ikke lenge siden jeg begynnte her. Nå er det slutt snart. Jeg blir stresset ved tanken på hvor fort det går. Det er så mye jeg vil gjøre før jeg blir gammel. Men hvis alle årene som kommer der i framtiden skal gå så fort som dette ene, begynner jeg å få litt dårlig tid! Kanskje det er det som plager meg i dag?

Jeg kan ikke alltid smile og være glad. Stort sett har jeg ingen problemer med det. Men i dag er det faktisk litt tungt å gå rundt og smile og være glad. Jeg har tilbragt en del tid for meg selv. Det hjelper ikke på mitt middelmådige humør, men jeg slipper å smitte andre...

Fil. 4,4: "Gled dere i Herren, alltid. Igjen vil jeg si: Gled dere!"
I dag ble dette verset lest på middagsandakten. I dag som jeg har en litt kjip dag, ble jeg minnet om at vi har all grunn til å være glade. Det kan være mye som gjør oss triste og lei. Mye som kan tynge oss. Men likevel har vi en storstor grunn til å glede oss. Gud er med oss også på de tunge dagene. Vi skal få lov til å legge det som tynger oss på Hans skuldre. Vi trenger ikke drasse rundt på det som er vondt eller det som bekymrer oss... HALLELUJA, Gud er god!

"Du løfter meg opp, når jeg er nedefyller meg helt med ekte glede når livet er tungt, - så er du ett lyspunkt! Jesus jeg setter så pris på deg du er ett pluss på meg. Du løfter meg opp når jeg er nede, - du løfter meg opp!"