Godt sagt i grunn:

"Prisen på frukt og grønt er ikke høy

sammenlignet med prisen for et eple i Edens hage!"

Påskebudskapet

nr. 659 i "den blå"

Du som låg i natti seine Sorgtyngd, vanvørd og aleine

skjelvande på såre kne.

Du som skåli trufast tømde Medan alle dine rømde

Stridsmann frå Getsemane!

Du som spotta vart og banna Kront med klungerkrans om panna

Medan augo brant i sorg.

Du som stod i namnalus pine, Skild frå dei du kalla dine

Einsam i Pilati borg!

Du som hekk til krossen nagla, Medan blodut sveitte hagla

Frå di panne då du sa:

"Fader, kvifor gjekk du frå meg!" Å, lat nådens blodstraum nå meg

Offerlam frå Golgata!

Lær mi sjel kor du laut lida, Syn meg såret ditt i sida,

Styrk og nør mi veike tru.

Syn meg dine merkte hender, Så eg frelst mitt auge vender

Opp til deg på krossen, du.

(Jakob Sande)

LONDON, Baby!

Etter en 3-dagers i London har jeg lært ett og annet om kulturforskjeller innad i den vestlige kulrurverdenen. Briter er et mer frampå folkeslag enn oss nordmenn. Men ikke frampå på en plagsom måte, som til tider kan være tilfellet la oss si i middelhavsområdet. Hvis man kan kalle Roma for middelhavsområdet. Jeg mener, siden vi nå er inne på kulturforskjeller innad i den vestlige verden. Uansett... Briter er et serdeles høflig og hyggelig folkeslag. De gnur ikke på informasjon, for å si det sånn! Det var en av mange observasjoner meg og Turid gjorde oss. Teroriene og tankene ble nedskrevet på en papirpose. Thoughts on a paperbag. Simply fordi det var det vi hadde å skrive på. MEN slapp av. Teoriene kommer. Akkurat nå er det ikke meg som er i besittelse av papirposen. Når vi ikke satt på kafé og observerte livet i London og briters "Way of life", var vi turister. Og vi LEKTE ikke turister. We have seen it all:

Vi så også Trafalgar Square. Først tok vi skikkelig turistbilder med en annen søyle og var overbevist om at vi var på rett sted. At det var 2. sønnen til George den 2. etellerannet synes vi jo var en tanke rart i grunn. Men tenkte ikke så veldig mye mer over det. Til slutt kom vi heldigvis over den rette søylen og det rette "Trafalgar Square". Men, trust me, de var veldig like.

Jeg kjenner jeg blir varm i hele meg av sola som stråler fra en skyfri himmel. Vårskoene og vårjakka dras fram. Ute kjennes fortsatt en kald bris. Det hele løses med tykke sokker og en litt tykkere genser. FOR ingen skal få meg til å igjen ta på meg vintersko og foret jakke. Ikke i dag. I dag er det vårstemning og såpebobler og nybakte rundstykker i sola som gjelder. Og vårsko. Som holder seg tørre, for det er fullt mulig å unngå å tråkke i snøhaugene som ligger igjen. Både sinnet og føttene blir lette av disse typen sko. Og jeg e l s k e r det!

Det er vel på sin plass å nevne at såpeboblestemningen er inni meg. Jeg har ikke blåst såpebobler i sola. Ennå. Og siden jeg skal på jobb om 1 time, kommer jeg nok ikke til å få gjort det heller. Men vårskoene er på plass. Og sola. Og de nybakte rundstykkene. 3 av 4 er tross alt ikke galt.

Noen ganger kommer tankene til meg løpende på et bånd. Mange tanker etterfulgt av mange ord. Noen ganger kommer det ingenting. Som om det er helt tomt. Jeg liker å se for meg tankene mine som et transportbånd med ord. Ordene og tankene bokstavlig talt kommer til meg. Noen ganger er det derimot helt tomt på dette båndet og det kommer rett og slett ikke et lite komma en gang. Og selvfølgelig skjer det når jeg trenger ordene som mest!

Illustrasjonseksempel #1

I en samtale med en person du bare har hatt SÅ lyst å prate med SÅ lenge! Og endelig tilbyr sjansen seg og du tenker "HURRA, nå har jeg sjansen til å vise mitt sjarmerende, vittige vesen". Mene... så har det seg sånn da at det er streik. Tankestreik. Ikke et ord. Jeg blir så opphengt i at jeg må finne på noe smart eller festlig å si, men det kommer ikke noe. Hvor blir ordene av!? Det som vanligvis er så isipisi blir med ett litt problematisk, kjenner jeg. Men jeg må jo si noe! Så jeg snakker. Uten at ordene egentlig har kommet. Det hele blir et sammensurie av ord jeg ikke vet hvor kommer fra, og jeg tenker i ettertid at jeg kanskje heller burde latt være å si noe...

Illustrasjonseksempel #2

Men det trenger neimenn ikke være så dramatisk som det! Herreli. Noen ganger er det så sykt digg å ikke tenke. En eneste tanke. Bare stirre tomt ut i luften uten en eneste tanke, for så å oppdage at bussen allerede har kommet seg på ferja fra Halhjem til Sandvikvåg. Hva tenkte jeg egentlig på turen? På landskapet som for forbi? På mannen foran som satt og leste VG, for dagen er ikke helt den samme uten? Eller går det rett og slett an å ikke tenke?

Tankeløse øyeblikk - når tiden bare flyr forbi.

Det er forresten en ny blogg i omløp!

Lyst å gå på kafé, men er usikker på hvor??? Jeg anbefaler deg turen innom bloggen;)

http://kafelista.blogspot.com/

Jeg slår et slag for søndager!

Jeg slår et slag for hverdager.

For hverdagsgleder.

For en god start på dagen. Lange morgener med tid til både stille tid med Gud, og frokost med "God Morgen Norge".

For hjemmelaget middag, fiskegrateng laget fra bånn på selveste kvinnedagen...

For strikking og kaffe og kjeks. Og fin musikk. For stearinlys som brenner og gir en finfin stemning i rommet.

For flotte samboere som gjør dagen bra bare fordi at de er seg. Med alle sine kvaliteter og egenskaper. Sine smil og gode ord. Og den største gleden man kan ha er å gjøre andre gla'.

For snøen som regner bort og gjør det mulig å både se og tråkke på bare asfalten igjen. Regnet som paradoksalt nok gir et løfte om vår.

For muligheten til å studere det jeg ønsker å studere. Selv om jeg er lei og kjenner at jeg absolutt kunne gjort mer og vært mer aktiv, flittig, engasjert og alt det der...

Men mest av alt slår jeg et slag for søndager.

De dagene som, hvis livet hadde vært et yatyspill, hadde fått 6 like terninger. Maxiyatzy. I 6ere.

Søndager - you gotta love them.

For da er alt det ovenfornevnte med. Bortsett fra skolen, for det driver man ikke med på en søndag. Og God Morgen Norge er byttet ut med møte i Salem, noe jeg slett ikke tenker er en negativ ting.