Søvn...

Å sove tror jeg må være noe av det beste jeg vet!
Men akkurat nå får jeg det bare ikke til.
Jeg er våken.
Desverre.
Skulle ønske jeg sov.
Det går ikke - jeg har prøvd en stund.
Vil være uthvilt til ei ny uke!
Men sånn blir det jo ikke hvis jeg ikke sover.
Hvilket jeg ikke gjør...

Har leita litt rundt på nettet etter gode råd mot søvnmangel. Det var mange sære råd! Uansett, her er noen av dem... har vanskelg for å tro at de helt funker...

• gjør rolige, hyggelige ting som du forventer å få sove av etterpå, enten det er å ta et fotbad eller et glass melk med honning. (melk med honning faller ikke helt i smak hos meg! Men fotbad? hmm...)
• Å telle sauer (funker dårlig. Når jeg kommer ut av tellingen blir jeg irritert og må begynne på nytt igjen.)
• Søvnbehove kan økes gjennom arbeid og fysisk aktivitet. Men avslutt aktiviteten 2-3 timer før sengetid. (Litt sent å ta en joggetur nå da, kanskje...)
• unngå ettermiddagshvil
• Sørg for mørke, ro og moderat temperatur på soverommet

Noen som har noen andre og bedre forslag??

Kan jo forresten også nevne at det er en ny blogg i omløp! (heter det "i omløp"??)http://husmorskolen.blogspot.com

Mislykket men vellykket

Mislykket sjokoladekake på is.
På Hennig Olsen Sørlandsis.
Ord er overflødige. Det kan ikke beskrives, det må oppleves.

MISLYKKET SJOKOLADEKAKE
4 egg og 2 dl farin piskes til eggedosis.
Smelt 200 g margarin og 200 g kokesjokolade i en kaserolle.
Vend forsiktig sjokoladen inn i eggedosisen og tilsett 2.5 dl hvetemel og 1ts bakepulver.
Hell røren over i en 24 cm smurt rundform.

Stekes på 210 grader i 15minutter.

Kaken SKAL være bløt (mislykket) i midten!
Server med iskrem og nyt i godt selskap!

Viljestyrke og selvstruktur...

har jeg heller lite av.

Dette er en oppdagelse jeg har gjort om meg selv etter at jeg startet mitt nye liv som student.
Denne nye oppdagelsen overrasker meg.
På videregående hadde jeg struktur og viljestyrke til å lese. Tror jeg...
Men der ble dette i høyere grad tvunget på oss.
Var viljestyrken min da bare respekt for læreren? Frykt for å bli avslørt i å ikke ha gjort lekser?
Eller var det enkelt og greit selvstruktur?
Dette forvirrer meg. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer forvirret blir jeg...
Overgitt...
over meg selv.

Oppgaven henger over meg. Jeg må skrive.
Men jeg gjør det ikke. Bare litt innimellom. Kunne vært ferdig hvis jeg hadde vært effektiv.
Det er jeg ikke.
Burde også lese pensum.
Føler jeg henger etter. Kanskje? Kanskje ikke?
Litt.

Hva skjedde med den strukturerte Camilla? Den viljesterke? Hun som visste hva hun ville?
Folk forandrer seg tydligvis.
Jeg også.
Både positivt og negativt sikkert.... Hva vet vel jeg...
De tankene får jeg la ligge. Kan ikke tenke på dem nå.
Oppgave.
Pensum.

"Restaurering"...?

Jeg har i lengre eller kortere periode gått og undret litt på en totalrestaurering av Mitt Lille Liv. Har vurdert å gjøre bloggingen min litt mer saklig, på et vis. Litt mindre overfladisk og fyllt av dagligdags babling...

I dag gikk jeg hjem fra skolen. Normalt tar jeg buss. Men ikke i dag. Tror det var behovet for å være HELT alene som meldte seg. Det hender en sjelden gang innimellom. Følelsen av å ikke ha noen i nærheten å ta hensyn til. Når vi er 4 som bor sammen er det aldri noen garanti for at jeg har leiligheten for meg selv når jeg kommer hjem. Derfor altså denne fysiske utskeielsen. Det tok meg 40min å gå. Det hadde nok gått fortere å sykle. Men jeg er ingen storslagen syklist. Jeg liker ikke sykler. Hele denne sykkelgreia er så diffus og ustrukturert. Kanskje ikke helt beskrivende ord, men likevel... Er de "gående" eller "kjørende"? Greit, de er "syklende"... skjønner jo såpass. Men likevel... hvor hører de hjemme? I veibanen eller på fortauet!? Jeg tror kanskje vi kan dele syklister inn i to grupper, uten at vi skal utdype det så veldig:

1. "gående" syklister
2. "kjørende" syklister.

Jeg hører definitivt hjemme i den første gruppen!

På veien var det mange små og store ting som oppok meg. Jeg prøvde å være observang til omgivelsene rundt meg der jeg vandret med en skolesekk full av bøker (litt inspirert av dagens forelesning i geografi). Dette er noen av de små tingene jeg la merke til og funderte litt på:

• En vrengt paraply inni en busk. Ikke at det er rart å observere vrengte paraplyer i bergen... Men den var rød og derfor oppsiktsvekkende.
• Ei dør inn (eller ut fra) et hus. Den var malt i alle mulige farger. Og det var rartå se at fargene ikke var malt systematisk, samtidig som de likevel var det! Ei merkelig dør.
• At det er en gangvei under det store veikrysset på Danmarksplass. Det visste jeg virkelig ikke, og jeg har ennå ikke helt funnet ut om jeg synes det er en god eller dårlig ting. Rart å tenke på at mens det kjører hundrevis av biler, busser og jeg vet ikke hva over, er det altså mennesker som vandrer under!!!
• At en herreklipp på Salong Leola på Danmarksplass koster bare 100kr. Billig hårklipp. Praktisk å være gutt sånn sett. Men om det er en bra hårklipp...?
• Sykkelverkstedet på danmarksplass har oppe på søndag, men stengt på mandag! logisk...
• Trærne har begynnt å få høstfarger=) Skikkelige høstfarger - sterk rød, sterk oransje og sterk gul! Men hvorfor får noen trær sterke, fine farger og blir set på med beundring, mens andre får bare en blass gulfarge eller blir brune og visne?
• En byrde man bærer blir tyngre jo lengre man bærer den! (i dette tilfellet en sekk med skolebøker)

Og når det gjelder den restaureringen av bloggen, får det heller bare være. Dette er meg! Bablete... Barbarisk (som betyr "den som babler". Synes det er litt vittig).

-Over og ut-

Your words...

Jeg nevner dette nå, sånn når dagen er litt på hell... Har du noen ganger tenkt på hvor stor makt ordene dine har? Hvordan de påvirker menneskene rundt deg?
Selv om den lille bemerkningen ikke var ment krasst i det hele tatt, kan den likevel oppfattes sånn av andre rundt deg. Og når ordene dine førs er sluppet løst, kan de faktisk ikke tas tilbake igjen. Du kan si at du tar ordene tilbake og ikke mente det på den måten. Men blir de egentlig borte? Ordene kan kanskje til en viss grad kan "forandre mening" sånn i ettertid. Men likevel ligger de der. Ordene du uttalte blir ikke borte.

Skummelt dette med ord... Hvor mye de betyr... Hvorfor komme med sånne halvkrasse kommentarer. Det er så unødvendig! Likevel så typisk meg...

Milde ord er som en strøm av honning, søte for sjelen og en legedom for kroppen.

Ord.16,24

Plommen

Du må skjønne at du ikke kan

bli likt av alle.

Du kan muligens være den

deiligste plommen i verden-

søt, saftig og lett rødlig-

og by deg fram til alle og enhver,

men det finnes folk som simpelthen

ikke liker plommer.

Du må få vite at dersom du nå

er verdens deiligste plomme,

og noen du likte tilfeldigvis

ikke likte plommer,

da har du jo muligheten til

å bli en banan.

Men vi må advare deg om at

dersom du velger å bli en banan,

vil du bli en andreklasses banan.

Det vil dessuten også finnes

folk som hater bananer.

Så da kan du jo bruke resten av

livet

med å prøve å bli den beste

bananen,

hvilket er umulig, dersom du

er en plomme,

eller

du kan ombestemme deg og

forsøke å bli den beste plommen

i stedet.

-Ukjent

Bergen...

her sitter jeg... klokka er kvart over 10 en onsdagsmorgen. Jeg har akkurat skrevet oppgave. Vet ærlig talt ikke om jeg svarte på oppgaven. Men jeg har nå i alle fall skrevet noe. Samfunsfag. I alle dager. hva gjør jeg på dette studiet!? Uansett kan det jo være greit å bli litt mer samfunnsorientert, tenker jeg.

Vi har endelig fått internett i leiligheten. Min leilighet. Eller vår. Men egentlig ikke. Vi leier jo bare. Poenget er at jeg er ute av inernatet. 5 år. Det setter sine spor vil jeg tro. En rar følelse. Jeg har kanskje blitt litt instituert (eler hva det heter...).
Huske å betale husleie i tide.
Kjøpe inn mat.
Lage min egen middag.
Være stdent med ansvar for egen læring.
Sånn på ordentlig. Ikke som at lærerne sier vi har ansvar for egen læring, men egentlig gjelder ikke det i praksis. Nå gjelder det. I praksis. Jeg skal ha praksis snart. I 3 uker på en barneskole... tror jeg. håper ikke det blir på en ungdomsskole. Jeg har ikke pedagogikk. Men det gjør visst ikke så mye.

Jeg føler jeg må bli voksen og saklig nå som jeg har flyttet for meg selv (mer eller mindre) og er student.... Voksen! Jeg har visst fortsatt lang vei å gå. Jeg er litt barnslig. Vet ærlig talt ikke om jeg er så vledig gira på å bli voksen. Føler på mange måter at samfunnet krever av meg at nå skal jeg være voksen og reflektert. Jeg er ikke det. Kanskje litt, men egentlig ikke.
Da er det godt å tenke på at jeg har en Far i Himmelen som slett ikke krever noe av meg enn at jeg skal være hans barn=)