Takknemlighet

Jeg har mye å være takknemlig for.
Noen ganger kommer jeg på en måte ikke på alt jeg har å takke for.
Et lite utdrag av små øyeblikk av lykke:

• Bare føtter og sommerkjole
• Besøk av Simon
• Båt
• Dusj med radio
• Elvira Celin
• Fiskesuppelunsj med pappa på brygga
• Ford Fiesta
• Frelsen
• Freia Premium Dark
• Frihet
• Gåtturer med musikk i øret fra ipod
• Hus og hjem ved sjøen
• Is
• Jesus i hjertet
• Livet
• Middag med mamma og pappa på Lindesnes
• Musikk
• Rent drikkevann
• Road-trip med gode venner
• Sol og varme
• Svaberg

Sånn kan det gå...

Det var en gang ei jente som var så mye trøtt. Aldri følte hun seg skikkelig våken og opplagt. Hun kunne nesten sovne hvor som helst, når som helst. Moren til denne jenta tenkte at det kunne være hun manglet litt jern i blodet og bestilte time hos legen til jenta. Jenta jogget (i bilen) av sted til legen. En helt normal legesjekk. ALt så bra ut. Boldtrykk og hjerte. Ikke hadde hun astma heller, så det var jo absolutt et pluss. Men hun var altså så mye trøtt. Legen tenkte at en blodprøve var nok på sin plass. Jenta satt på legekontoret og tenkte; "det har nok ikke noe for seg, men jeg kan vel kanskje alltids nevne at jeg nettopp har vært i malariaområde". Så nevnte hun det. Litt sånn ut fra det blå, mens legen tastet på PCen. I etterpåklokskapen har jenta lurt på om det kanskje ikke var nødvendig å si. Nå kunne det se ut som om legen trodde det var malariaen som hadde lurt seg inn i jentas blod ved hjelp av et lite plagsomt innsekt i et land langt, langt borte på andre siden av ekvator. Siden jentas fastlege var i permisjon, var det en vikarlege som gjenrne ikke kjente til de lokale rutinene for en malariasjekk. I alle fall virket det sånn på jenta. Legen ringte rundt både til øst og til vest for å spørre hvordan de gjorde det når de skulle teste pasienter for malaria. Ved blodprøve, javel. Men det passte jo greit, siden jenta allerede skulle inn på laboratoriet og ta en aldri så liten blodprøve. Legen fulgte jenta bort, gikk inn og snakket med sykesøster bak lukket dør. Jenta stod igjen i korridoren litt forundret, lettere sjokket og også litt lattermild over hele seansen. Legen gikk og sykesøster kom ut: "Vær så god, neste". Gutten i køen gikk inn og kom etter en liten stund ut igjen. Sykesøster gikk kom igjen: "Vær så god neste". Jenta gikk inn og gav lappen fra legen. "Åh, ja... det var du ja", sa sykesøster og ba jenta vente mens hun tok en tekefon. Hun var visst ikke helt sikker på hvordan de gjorde det når de testet om folk hadde malaria. Nå vet hun det. Jenta vet det også. Hun som bare ville finne ut om hun muligens hadde litt lite jern i blodet sitt som kunne være årsaken til all denne trettheten...

Forunderlig...

...at gleden over å være hjemme så fort går over i kjedsomhet
...at det føles som om livet er delt opp i forskjellige liv
...at jeg føler meg mer hjemme i "bergenlivet" enn i "hjemmelivet"
...at noen (les: pappa) kan bruke laaang tid på å søke inn radio Lyngdal for det er liksom den beste radiokanalen
...hvordan noen faktisk kan mene at radio Lyngdal spiller bra musikk
...at jeg gidder å sitte å høre på norske (med innslag av svenske) danseband (og iblant litt country) fordi det er musikken som står på radio Lyngdals meny
...at jeg gidder å bry meg så mye at jeg må skrive 3 punkt om det
...hvordan det er lettere å bli sint på dem man er gladest i og som står en nærmest

Uten tittel

Nå er skoleåret omme.
Over.
Forbi.
Det går så fort at jeg føler ikke jeg henger med i svingene her.

For 9 måneder siden flyttet jeg til Bergen.
Så mye har skjedd siden.
Jeg skriver nå Camilla, 21 år, Student.
Jeg har en tittel. Jeg er student.
Jeg kom meg mer eller mindre gjennom studiet med det lange navnet; "Samfunnsfag 1 med fordypning i globale studier (med hovedvekt på Afrika og Tanzania)"
Jeg har faktisk vært i Afrika.
Jeg har innfunnet meg med at jeg liker å være student på Landås.
Jeg liker meg i Bergen.
Det regner i Bergen - men jeg sier bare vis meg den byen hvor det ikke regner!

Nå er det sommerferie.
Jeg skal hjem.
Sommerferie i 12 uker!
Jeg gleder meg, men er likevel litt ambivalent til hele opplegget.
Nå er jeg vant med dette livet i Bergen.
Til høsten blir ting anderledes.
Ikke nødvendigvis dårligere. Men anderledes.
Jeg vet ikke helt om jeg liker tanken på det.

Hvilken dag!!!

Begynner det hele med et sitat fra Linn: "Det er det som er så greit med å være fan av nordmenn... du har fakisk sjansen til å treffe dem"

Oddvar Torsheim er i mine øyne Norges Herligste!

Vi så han (meg og Linn, altså...)

Vi lo

Vi gledet oss over denne kunstneren av en sanger

Vi kjøpte musikken

Vi kjøpte t-skjorte

OG NÅ HAR VI TRUFFET HAN!!!!!

Jeg finner faktisk ikke ord! Jeg er målløs. Jeg kan ikke beskrive hvordan det var.

Men her er historien:

Vi kommer ut fra Peppes. Åshild og jeg går litt bak de andre. De roper på meg og peker ut selveste Oddvar Torsheim i folkemylderet. Først stode jeg nesten litt som fjetret. Nølte litt, men overvant frykten og tok bena fatt. Jogget etter ham og nådde ham igjen. Prikket ham på armen og spurte: "Hei=) Om jeg kunne fått tatt et bilde med deg?" Han sa (som dere ser) ja... fikset seg litt på den forblåste sveisen og unnskyldte seg med at "for 30 år siden var han høy og mørk. Han var blitt blondere med årene": Jeg sa til ham at det gjorde da ingenting. Det er jo mange som bleker håret med vilje nå til dags.

Han var trivelig. Koselig. Skjønn!

Dette har vært en fantastisk markering av nasjonaldagen! Og til slutt en salutt for å avslutte det hele! (bergensere er gode på det med fyrverkeri)

Det eneste som kunne toppet dette var om jeg hadde bunad og møtte trond viggo! (og evt. Rune Larsen)

Livet...

Har tenkt mye på livet i det siste.
Hvor fort det egentlig går.
At det kan gå utrolig mye fortere enn vi planlegger.
Man kan faktisk ikke vite.
Derfor er det så viktig å ikke vente med viktige valg.
Viktig å ikke vente med å si det du tenker du har lyst til å si til andre mennesker.
At du er glad i dem, f.eks.
Det er fem ord jeg synes det er vanskelig å si; "Jeg er glad i deg".
Hvorfor der det så vanskelig å si?
Jeg prøver å vise det på andre måter, da... men ordene sitter liksom litt langt inne...
Jeg er nok ikke en person med "de såkalte ord i min makt".
Men livet... det er forunderlig... fantastik likevel... så kort...så langt...
Hva vil folk huske meg for?
Hva vil jeg at folk skal huske meg for?
Lever jeg slik jeg ønsker at folk skal huske meg? (vet ikke helt om jeg fikk frem meningen i dette spørsmålet, men vet ikke hvordan jeg skal omformulere meg heller).

Dette er en utrolig fin sang som sier så mye.
Som jeg skulle sagt det selv, sier jeg bare, hehe=)
"Tenk om"...



Litt dårlig kvalitet, kanskje... men hør teksten!!

Nysgjerrig?

Noen ganger går jeg inn på andres blogger.
Wow! Ille...
blogger til folk jeg ikke kjenner.
Drevet av nysgjerrigheten selv...
Og fra deres blogg går jeg videre.
Til andre blogger eid av folk jeg heller ikke kjenner.
Leser om livene deres.
Men de er som oftes ikke helt fremmede.
Noen av dem har jeg kanskje til og med hilst på!
Eller jeg har hørt om dem gjennom andre.
Vi har felles bekjente.
Da undrer jeg litt... har de hørt om meg?
Vet de hvem jeg er uten at jeg vet at de vet?
Leser de min blogg?
Det går opp for meg hvor mye folk egentlig kan vite om meg uten at de har møtt meg.
Hvor mye jeg vet om forskjellige folk uten at jeg har møtt dem...
Underlig...
hvordan man kanskje pluttselig møtes en dag.
Kommer vi da til å innrømme for hverandre at vi egentlig allerede vet.
At vi egentlig kan hoppe over de helt grunnleggende innledende spørsmålene...

Mye man kan finn på, og mye man kan begynne å undre seg over og bare vikle seg lenger og lenger inn i en tankerekke uten helt å vite hvordan man skal ende det, når man egentlig burde lese til eksamen...