Velkommen 2009

God jul
Gratulerer med dagen
Godt nyttår

...og så var det hele ferdig for denne gang. Et år har gått. Et år kommer. Det samme omatt. Muligens...

Var det litt negativt?
Jeg prøver igjen:

Godt Nyttår!

Jeg skriver ordene med grønt. Grønt er håpets farge. Godt nyttår, med håp om nettopp det; et godt nytt år. "I mårra den da ska vi smelle de rakettane" som indikerer at et år er forbi og et nytt står på dørterskelen. Årskavalkadeidèen brukte jeg i fjor, så jeg skal ikke gjenta meg selv. Skjønt en gjentagelse hadde det vel i grunnen ikke blitt. Jeg har jo ikke levd det samme året om igjen. Det sier seg selv... Så når jeg nå var så godt i gang med å skrive her (og ikke har noe bedre å ta meg til) kan jeg nevne noen få høydepunkt. (vi holder oss til høydepunktene. Det er disse som er gøye å huske!)

• Tanzaniatur
• Ble tante for 3.gang
• Jeg oppdaget denne - som for øvrig aldri blir kjedelig
• For første gang hilse jeg på en kjendis (Oddvar Torsheim)
• Jeg ble tauet gjennom Spangreidkanalen et par ganger i sommer (det er det ikke alle som kan skryte på seg)
• Jeg er fadder til lille Elli (Elvira-Celin)
• Språkforrådet mitt omfatter nå (litt) tegnspråk og jeg har funnet min plass, sånn studiemessig

En anderledes jul avsluttes med en anderledes nyttårsaften.
(Julaften ble feiret i Nannestad hvor vi spiste ribbe og ikke torsk. Dette er første gang i hele mitt liv at vi ikke hadde fisk på julaften. Og nyttårsaften skal ikke feires i Grimstad som jeg har gjort siden 2002/2003)

Med dette ønsker jeg dere alle et velsignet godt nyttår!

Nok en gang

...har jeg fått erfare på den harde måten
at Camilla og kjole
ikke er en kombinasjon som stemmer overens.
Og at dagen var av de såkalte
"bad-hair-day" gjorde saken om mulig
verre.

Etter en shoppingrunde som suger livsgleden
ut av et menneske
er det ingenting som får humøret til å stige raskere
enn sko.

Sko er sympatiske.

Semesteret til ende...

Om ca 4 timer ankommer flyet mitt Kristiansand lufthavn, Kjevik. Om ca. 5 timer er jeg hjemme.

Dette semesteret har gått FORT. Hvor ble det av!? Hva har jeg gjort? Har jeg virkelig bare kjent klassen min i 4mnd!? Jeg har gjort mye gøy i høst oppdager jeg når jeg ser gjennom bildene mine! Her er et lite knippe av gode øyeblikk fra høsten som har gått:

(Snorklipping av ny do)

(Christina og jeg... tidsfordriv...)

(Tur til Østlandet)

(En uforglemmelig tur til Nordnes)

(Klassebiletaking)

(En sangglad bibelgruppe)

(Julekakebaking)

(Fremføringer i klassen)

(Julebord)

(Pepperkakebyen)

Og hadde jeg ikke vært så trøtt, hadde jeg hoppet av glede (hvis vi ser bort fra den lille detaljen at Camilla, hun driver ikke med hopping). JEG ER FERDIG MED EKSAMEN. OG NÅ ER DET JULEFERIE!

Søndagsmårra-blues

Det er søndag.
3. søndag i advent.
Klokka er nå 08.32
Jeg har vært våken i 2 timer og oppe i 1 time og 45 minutter.
Det er søndag.
Jeg er våken og opplagt.
Planen: pugge gjennom teoriene før møte i Salem.
Jeg har ikke kommet så langt enna.
Det er søndag og klokken er 08.33
Ting tar tid.
Jeg har kokt kaffe og egg. Søndagsfrokost. Før jeg setter meg til for å lese en siste gang på dette pensum. En dag igjen. Så er jeg ferdig med Samfunnsfag for alltid.
Ja, for alltid.
Jeg tenker nå at hvis jeg noen gang får barn og de vil at jeg skal hjelpe dem med Samfunnsfagsleksene, så får de heller gå til faren. Jeg er ferdig med det! Det er ikke mitt felt, skal jeg si.
Det er søndags morgen. Jeg har spist søndagsfrokost med nykokt kaffe og egg
- og rista brød.
Klokken er 08.36
Jeg har vært våken i over 2 timer.
Samfunnsfag kan vurderes ut fra 3 perspektiver...
...sånn hvis noen lurte på det.
Mange ting kan vurderes ut fra ulike perspektiver.
Om en sak er positiv eller negativ kommer ann på hvilket perspektiv du vurderer det ut fra.

Det er 3.søndag i advent.
- og jeg har tent adventslys.

Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett

En "ekte" sørlandsfisker...

Akkurat sånn forestiller jeg meg en ekte sørlandsfisker... Utrolig festlig! Jeg lo (og ler fortsatt).
Måtte denne lille filmsnutten glede deg også=)

Hva var vel livet uten deg...

Jeg husker den gangen Bugg kostet 1kr i butikken (eller den gangen de i det hele tatt solgte Bugg i butikken) og Fredrikssons fabrikk var lørdagskveldens høydepunkt. Etterhvert var det MacGyver som overtok tv-skjermen. Kl ni lørdagskveld... Jeg fikk ikke se. Jeg var for liten. Men nå! Nå ser jeg MacGyver og tenker at der har vi mannen med stor M. Han kan jo alt som bør kunnes av praktisk karakter. Mang en gang denne høsten har jeg tenkt at en MacGyver hadde slettes ikke vært å forakte. Krana på kjøkenet drypper som ingen kran har dryppet før. Sikringen går fortsatt når vi bruker microbølgeovn eller hvis alle har på varme på soverommet på en gang. TVen (spesielt tv2) er litt lunefull og kan veldig gjerne finne på å streike i beste sendetid (les: når Camilla skal se God Morgen Norge).


Nei, en MacGyver hadde ikke vært å forakte.

Nå er det snart juleferie. Og hjemme venter 2.sesong med MacGyver på meg...

Hvordan har du det?

BRA!


okey, hvis du sier det så...
Men spør meg igjen.
det kunne vært verre.
Kjære tid! Det kan alltids være verre.
Men at jeg har det BRA betyr ikke alltid at jeg har det bra...
Har det?
Hva mener du med "har det"? Har hva?
Min mormor spør meg alltid "Hvordan har du det på styrken?"
Selv om livet er bra trenger ikke det alltid bety at styrken er der. At den er på topp. At den er på plass...

Livet går i bølger. Men selv på nedturene har jeg det jo bra. Sånn sett...

Forslag mottas med takk

Hver dag drar jeg på meg regnklær og vanntette sko og legger av gårde til skolen. Jeg går i 45 min for å komme meg dit. Mens jeg tusler og går har jeg plugger i ørene. Ut fra pluggene strømmer det musikk. Musikk får tiden til å gå fortere. Får tankene bort fra hverdagslivet. Men nå har jeg et lite problem. Jeg har (bokstavlig talt) gått lei av musikken min. Føler for å få nye impulser. Noe annet å høre på, men kanskje ikke skifte musikkstil eller sjanger eller hva i all verden det kalles på musikkspråket. Hadde jeg bare hatt en musikkstil, tenker jeg nå... men det har jeg altså ikke.... tror jeg... eller, hva vet jeg. Kjenner jeg kan rote meg bort i lange utgreiinger om dette, men det skal jeg la være.

Sakens kjerne er altså denne:
Har du noen forslag til hva jeg kan tilføye musikksamlingen min?
Hva synes du jeg bør høre på?

Bare sånn for moro skyld (og for at du kanskje kan får et lite nyss om hva jeg hører på) legger jeg ut 25 mest spilte sanger fra ipoden min:
I can only imaine - Casting crowns
Evrything - Michael Bublè
Does anybody hear her - Casting crowns¨
How to save a life - the Fray
I am yours - Casting crowns
New day - Jeff & Sheri Easter
She loved - Jeff & Sheri Easter
If we are the body - Casting crowns
Somwhere in the middle - Casting crowns
A wawe in the sea - Jeff & Sheri Easter
The altar and the door - Casting crowns
Collide - Howie Day
Potteplanten Lotte - Postgirobygget
I know you're there - Casting crowns
Beautiful Saviour - Casting crowns
Over my head (cable car) - the Fray
Habit - Elvira Nicolaisen
Egypt song - Elvira Nicolaisen
I'm yours - Jason Mraz
Fedilety - Regina Spektor
Love I can't defend - Elvira Nikolaisen
You must be born again - Jeff & Sheri Easter
Falling in love (with you) - Jeff & Sheri Easter
Under the surface - Marit Larsen
What if she's an angel - Brad Paisley

(Oida! Her var det mye Jeff & Sheri Easter og Casting Crowns, gitt...)

Eg lengtar heim til mor

It's this time of year.
Like last year.
And the year before.

Året går mot en avsluttning.
Det gjør semesteret på skolen også.
Og hva betyr det?
Eksamen.
Og hva betyr det?
Lesing med påfølgende dårlig samvittighet for manglende effektivitet.

Nå er jeg så klar for ferie og for å komme hjem at jeg tenker litt mer sånn her: "Forprøve i praktisk tegnspråk.... Eksamen i samfunnsfag.... Jada, 2 (små) hindringer før jeg kan dra HJEM!"

Jeg joiner Odd Norstoga (eller Odd Stroganoff som mamma sier) i tralten:
"Eg er stor, eg er stor
men ikkje så stor;
Eg lengtar heim til mor"

Tidstyven meg

Jeg hater å være sent ute. Å komme for sent til møter, avtaler, forelesninger og arrangementer av forskjellig grad av seriøsitet. Tror det ligger litt iprentet i meg fra den gang da jeg tråkket mine barndoms spor i min vesle hjembygd. Min mor og min far er av den typen mennesker som heller kommer for tidlig enn for sent. Min mormor sitter klar flere timer (om ikke dager) hvis det er noe hun skal. Til stadighet har jeg fått høre en historie av mormor som kan summeres opp i en eneste læresetning: "Du må ikke stele tid" (hun sier sjele sånn - uten "j")

Jo, når jeg tenker tilbake er en av de grunnleggende barnelærdommene mine dette:
"At passer du ikke tiden, sløser du med andres tid som om den skulle være din egen".
Og sløse med naboens ting, om det så bare var tiden, var noe som ble slått hardt ned på. Ikke i den grad at jeg ble straffet som barn for å komme for sent. For tro du meg, for sent kom jeg både titt og ofte - hvis jeg skulle passe tiden selv. Derfor ble det til at jeg ikke gjorde det. Passet tiden selv. Den ble passet på for meg. Og de gangene jeg skulle være ansvarsfull og passe den selv kom jeg for sent. Eller, jeg kom ikke akkurat for sent. Jeg kom bare ikke for tidlig. Jeg kom (heseblesende inn) akkurat på tiden. Men mine respektive foreldre er av den typen som vil kalle det å komme for sent. Og, jeg er fakisk enig med dem. Jeg er der selv nå. Som dem. "Vi somler ikke når det er noe vi skal, gjør vi vel!?". (men, jo, jeg gjør det)

Jeg passer min egen tid nå.
Og hvor vanskelig det enn er å innrømme dette, kjære venner, jeg gjør det ikke serlig bra. Tiden går til stadighet fra meg. Jeg følger ikke med. Henger etter. Kommer mot min vilje for sent. Til buss. Til fly (men la oss ikke henge oss opp i det, det har bare skjedd en gang og jeg kom uten problemer og i god tid med neste fly). Til møter. Til avtaler. (I denne anledning vil jeg rette en offentlig unnskyldning til Siri Beate som forleden dag måtte vente på meg i 20 minutter - ute i regnet!! Flaks for meg er Siri Beate en tålmodig sjel. Tilgivende og snill. I tillegg har hun ingen problemer med værtypen regn!) Derimot kommer jeg ikke for sent til forelesninger. Der har jeg klart meg. Enn så lenge. Vi er dus på dette området - tiden og jeg. Men bortsett fra dette "stjeler jeg tid".

Det hele er et eneste stort paradkos.
Jeg hater å komme for sent. Men er det noe jeg kan, er det nettopp dette.

En sang til glede og irritasjon

Å ha en sangstrofe som går kontinuerlig på repeat oppi hodet mitt kan faktisk være et lite irritasjonsmoment noen ganger. Spesielt i tilfeller som nå, hvor jeg ikke kan huske noe mer en kanskje 1 eller 2 linjer i sangen. Det er en veldig fin sang i grunnen. Men, som sagt, til irritasjon når det bare er et par linjer som "synges i mitt indre". Derfor legger jeg nu i dette øyeblikk hele teksten ut her på bloggen i håp om
1) enten huske hele sangen
2) eller å få den til å forsvinne

1. Jesus, din vei går fra hjerte til hjerte.

Gi oss å se deg og følge ditt spor!

Hjelp oss å finne ei grind gjennom gjerdet

til dem som lever rundt oss der vi bor!

Ja, Herre, vis oss din vei!

Vi vil gå sammen med deg

på den veien du gir oss å gå!

Gi oss lys for vår fot,

gi oss styrke og mot!

Herre, led oss på veien din nå!

2. Veien har stanset ved foten av fjellet.

Vandringen videre, hvor skal den gå?

Hvor finnes veien når vi skal fortelle

at liv og nåde ennå er å få!

Ja, Herre, vis oss din vei…

3. Veien er lang og vi trenger din nåde,

den som har båret oss der vi har gått!

Den er vår glede og den er vår gåte.

Hjelp oss å dele nåden vi har fått!

Ja, Herre, vis oss din vei…

4. Veien kan gå gjennom motgang og tåre,

men den er ferdig og former ei bru

over en avgrunn av syndene våre,

for, Jesus, veien hjem til Far er du!

Ja, Herre, vis oss din vei…

(Tekst: Hans Johan Sagrusten Melodi: Gunnar Melbø )

Jeg fant...

...jeg fant!!!
Elsker denne Pixar-filmen!

"Sometimes you're up

and sometimes you're down!

When you find that you're down,

well just look around!

You still got a body, good legs and fine feet

get your hed in the right place, and Hey, you're complete!"

En fin bønn å starte dagen med...

Nok for i dag kjære Gud

Eg ber'kje for heile veka Gud-

for ukjente dagar og år.

Men berre om dette eine-

At nok for idag eg får.

Nok kjærleik.

Nok kraft.

Nok styrke-

Nok mot til å halde ut-

Berre dette eine-

Nok for i dag, kjære Gud.

Nok tolmod

Nok visdom

Nok glede-

Nok fred til å vente i tru-

Berre om dette eine-

Nok for i dag, kjære Gud.

(Irene Kleppe Høgetveit.)

Jeg kommer tidlig hjem fra skolen.
Planen er å lese og være flink likevel.
Øve tegn.
Skrur på PCen for å ha tegnordboka tilgjengelig.
Men neida...

Her sitter jeg.
På msn.
På blogg.
På alle andre nettsider enn tegnordboka.
Øver jeg tegn?
Neppe!

Vanskelig å være saklig og struktrert.
Kanskje jeg burde tatt turen på et "Hvordan være en bra student?"-kurs?
Får så dårlig samvittighet.
Det henger over meg!

Men dritt på!
Tiden går ikke - den kommer!
Det kommer alltids mere tid.
Man må leve mens man kan.
Gjøre det beste ut av enhver situasjon.
Ikke tenke på at jeg "burde gjort ditten og datten for to timer siden".
Da bruker jeg jo bare masse energi på å tenke på det. I stedet for å tenke på at jeg lever NÅ!
Og at jeg kan gjøre det NÅ.
Tiden løp ikke fra meg.
Det kom mere tid...
(Litt rotete sagt, men henger du med?)

"Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet."

(Stig Johansson)

Familiære bånd

Til stadighet har jeg fått høre

at jeg ligner på mamma da

hun var på min alder...

Etter litt miksing og triksing på yearbookyourself.com

fikk jeg det bekreftet.

Stort hår og 70/80-tallsstil - og vips!

Er det camilla eller mamma? Hmm...

Gode grunner til å spise sjokolade

Jeg har lyst på sjokolade. Jeg sitter og skriver oppgave og kjenner virkelig på behovet for sjokolade i dette øyeblikk. Eller... egentlig er det vel sjokoladekjeks som frister mest. Min store svakhet, sjokoladekjeksen. Heldigvis (kan man vel kanskje si) har jeg ikke sjokolade i min forvaring. Det er også for sent å jogge ut å kjøpe. Jeg legger mine planer om sjokolade eller sjokoladekjeks på hylla.

Her om dagen ryddet jeg i en skuff. Det er mye rart som kan komme til å dukke opp under "skufferydding". Jeg snublet over en kopi av en artikkel om gode grunner til å spise sjokolade. Det var en forskningsgruppe ved Harvard University som hadde foretatt en undersøkelse (en ganske omfatender, vil jeg påstså), og kunne konkludere med (og jeg siterer): "Ny amerikansk forskning viser at de som spiser moderate mengder sjokolade opptil tre ganger i måneden lever lenger enn de som lar være".

Og de gode grunnene lyder som følger:

• Forlenger livet: kakaobønner inneholder antioksidanter som forebygger kolesterol.
• 
  Hjelper mot stress: sjokolade inneholder syrer som beroliger og hjelper deg å slappe av.
• 
  Gir velvære: det er flere vitenskaplige grunner til det. For eksempel reduserer lukten av sjokolade frekvensen på hjertebølgene.
• 
  Gir ikke kviser: det finnes egentlig ingen vitenskaplige bevis på at sjokolade gir kviser.
• 
  Gjør deg ikke fetere: ifølge ernæringseksperter er det umulig å si at en type mat gjør at du legger på deg. Så lenge du ikke inntar flere kalorier enn du brenner opp.
• 
  Kan styrke konsentrasjonsevnen: spesielt hvis du spiser sjokolade midt på dagen når sukkernivået i kroppen generelt er lavt.
• 
  Kan gjøre deg kvikkere: sjokolade inneholder det stimulerende stoffet theobromin. Detter er et koffeinlignende stoff, men har ikke samme bivirkninger som koffein.
• 
  Næringsrik: 50g melkesjokolade inneholder 110mg kalsium, 1,2mg jern og 45mg magnesium. Men man må spise 7 slike sjokoladeplater for å få i seg den anbefalte daglige dosen av disse mineralene. (og så store mengder kan nå kanskje bli litt vel mye av det gode, tenker jeg...)

Føler nøkkelordene i denne forskningen er "moderate mengder", for ikke å snakke om "opptil tre ganger i måneden". Er det liksom mulig? 3 ganger i måneden!!

Dråpen

"Dråpen

henger der

ikke".

(Et dikt av Jan Erik Vold)

Et banalt dikt egentlig. Men jeg liker det. Det gir meg assosiasjoner til noe flyktig. Noe som er, men som så brått ikke er der lenger. Og noe som ikke kan komme tilbake når det først ikke er mer. Greit, det kan alltid komme flere dråper. Men "dråpen" kan aldri komme tilbake. Den som hang der, men ikke henger der.
Det er det jeg føler diktet forteller. At det er underforstått at den hang der engagn. Dråpen som ikke henger der. Det skal så lite til for en dråpe. Å falle ned fra grenen den henger i. Pluttselig blir den borte. Da er den ikke mer.
Diktet minner meg om at jeg må bruke mulighetene som oppstår.

Hvorfor skal alle reise bort akkurat samme helg?
Hva med å spre det litt utover?
Jeg blir påvirket.
Jeg vil også reise
bort herfra.
Komme tilbake klar for Bergen igjen.

Å legge lista for høyt

Kjenner jeg er lei av å leve opp til mine egne forventninger av meg selv.
Jeg når ikke opp.
Drit i! Tenker jeg akkurat nå.
Og får litt dårlig samvittighet for at jeg sitter her og suller i stedet for å lage tankekart over "samfunnsvitenskaplige teorier på sosialisering"
Hmm... samfunnsfag er ikke helt min greie har jeg skjønt etterhvert.
Det krever for mye refleksjoner tror jeg. Man må liksom ta standpunkt til så mye.
Nå kunne jeg skrevet en liste over alle ting jeg burde ta standpunkt til, men ikke har gjort.
Men det har jeg tenkt å spare denne verden for. Da hadde jeg sikkert bare havnet ut i en lang utgreiing om dette med lister og standpunkter og tanker for og mot. Som sikkert hadde vært litt grunne og usaklige i visse kretser.
Jeg har oppdaget en ting. Jeg er en liste-person.
Jeg liker å skrive lister. Nå er det ennå ikke så ille stelt med meg at jeg lister i vei som han fyren i "Naiv-Super". Men lister får perspektiv på ting synes jeg.
Så kan man krysse ut for ting som er gjort. Ting som er ferdig. Ting du har skaffet eller kvittet deg med. I det hele tatt krysse ut når man er ferdig med en sak.
Jeg har skrevet liste over hva jeg skal lage tankekart over denne høsten. Det er ganske mange emner. Jeg har til nå satt 5 kryss på den lista. Det må jeg si er akseptabelt. Og kanskje, hvis jeg klarer å innhente litt selvstruktur, kommer det et kryss på lista i dag også!

I dag...

...har jeg gått en tur for meg selv og tenkt litt på fremtiden. Hva venter meg der fremme?
Fremtiden... Livet som kommer en gang. Men livet er jo her og nå!

Likevel... Det er lov å drømme. Lov å gjøre seg opp noen tanker og planer og ønsker for hvordan det skal se ut når vi en gang kommer dit.
Til fremtiden.

Jeg tenker da altså at jeg
- Jobber som tegnspråklærer for foreldre (og andre) med hørselshemmede i familien
- og jobber som tegnspråktolk som freelance (og hvordan i all verden skrives det!?)
- Fortsatt bor med gode venner og et sosialt nettverk rundt meg, selv om jeg
- er voksen, etablert og gift
- har barn
- bor i et koselig innredet hus. Ikke for stort og ikke for lite - akkurat passe
- har havet i sikte fra kjøkkenvinduet

Men livet er jo nå. I dag. Og Gud han har virkelig kontroll over hva som venter der fremme.
I fremtiden.
Det er vanskelig å gi opp kontrollen. Men det er jo til det absolutt beste.
Den beste planen er absolutt Guds plan.

"For jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere, sier Herren.

Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke.

Jeg vil gi dere fremtid og håp."

(Jeremia 29:11)

Om å bare være

Ja, det går mye i tegnspråk for tiden. Det er utrolig gøy! Dette språket anbefales å lære seg. Veldig fasinerende rett og slett. Og klassen er helt fantastisk. Det er en herlig klasse. Mange goe folk og veldig bra miljø. Jeg føler jeg er på rett plass - endelig. Sånn utenom skole er det faktisk ikke noe å fortelle. Jeg bare er. Intet mer intet mindre. Verken glad eller sur. Verken morsom eller kjedelig. Verken tankefull eller tankeløs. Jeg bare er. Punktum. Men det er kanskje best sånn. Å bare være. Men en ting er jeg. Jeg er frelst. Og det er godt det! At uansett hvordan det ellers måtte være eller ikke være er jeg Guds dyrt kjøpte, høyt elskede barn. Og det er du også...

Identitet

Hvem er jeg?
Hvem er du?

Hvor har du din identitet?

Fremtiden begynner nå...

Sommeren er over.
Jeg ønsker høsten velkommen med åpne armer...
og et åpent sinn!

Min favorittårstid.
Høsten...

• med sine mørke kvelder som gir en god unnskyldning til å krype under teppet med en god bok - Varg Veum for eksempel.
• stearinlys
• regnet som trommer på vinduet
• noe nytt, men likevel gammelt...
• samme skole - nytt studie
• nye utfordringer
• nye bekjentskap og vennskap

I morgen er dagen.

Da er det åpning av det nye skoleåret. Jeg blir offisielt student på tegnspråk og tolking.

Jeg tar mitt første skritt på veien mot døvtolk.

Long time, you see...

Vi har ikke internett hjemme lenger.
En dag var det slutt.
Det ville ikke lenger være forbindelsen min til den store verden der ute.
Så vet dere det...
Nå går jeg på bygda og låner nett når det er behov for det.
Som å betale regninger.

Det er sommer i dag.
Vinden har snudd og kommer nå fra varmere strøk.
Istedet for fra kaldere.

Ellers jobber jeg på SPAR.
Og snart også på Lyngdal Bibelcamp.
Mer enn det er det i grunnen ikke å si.
Jeg ville bare ønske mine lesere en fortsatt GOD SOMMER=)

Takknemlighet

Jeg har mye å være takknemlig for.
Noen ganger kommer jeg på en måte ikke på alt jeg har å takke for.
Et lite utdrag av små øyeblikk av lykke:

• Bare føtter og sommerkjole
• Besøk av Simon
• Båt
• Dusj med radio
• Elvira Celin
• Fiskesuppelunsj med pappa på brygga
• Ford Fiesta
• Frelsen
• Freia Premium Dark
• Frihet
• Gåtturer med musikk i øret fra ipod
• Hus og hjem ved sjøen
• Is
• Jesus i hjertet
• Livet
• Middag med mamma og pappa på Lindesnes
• Musikk
• Rent drikkevann
• Road-trip med gode venner
• Sol og varme
• Svaberg

Sånn kan det gå...

Det var en gang ei jente som var så mye trøtt. Aldri følte hun seg skikkelig våken og opplagt. Hun kunne nesten sovne hvor som helst, når som helst. Moren til denne jenta tenkte at det kunne være hun manglet litt jern i blodet og bestilte time hos legen til jenta. Jenta jogget (i bilen) av sted til legen. En helt normal legesjekk. ALt så bra ut. Boldtrykk og hjerte. Ikke hadde hun astma heller, så det var jo absolutt et pluss. Men hun var altså så mye trøtt. Legen tenkte at en blodprøve var nok på sin plass. Jenta satt på legekontoret og tenkte; "det har nok ikke noe for seg, men jeg kan vel kanskje alltids nevne at jeg nettopp har vært i malariaområde". Så nevnte hun det. Litt sånn ut fra det blå, mens legen tastet på PCen. I etterpåklokskapen har jenta lurt på om det kanskje ikke var nødvendig å si. Nå kunne det se ut som om legen trodde det var malariaen som hadde lurt seg inn i jentas blod ved hjelp av et lite plagsomt innsekt i et land langt, langt borte på andre siden av ekvator. Siden jentas fastlege var i permisjon, var det en vikarlege som gjenrne ikke kjente til de lokale rutinene for en malariasjekk. I alle fall virket det sånn på jenta. Legen ringte rundt både til øst og til vest for å spørre hvordan de gjorde det når de skulle teste pasienter for malaria. Ved blodprøve, javel. Men det passte jo greit, siden jenta allerede skulle inn på laboratoriet og ta en aldri så liten blodprøve. Legen fulgte jenta bort, gikk inn og snakket med sykesøster bak lukket dør. Jenta stod igjen i korridoren litt forundret, lettere sjokket og også litt lattermild over hele seansen. Legen gikk og sykesøster kom ut: "Vær så god, neste". Gutten i køen gikk inn og kom etter en liten stund ut igjen. Sykesøster gikk kom igjen: "Vær så god neste". Jenta gikk inn og gav lappen fra legen. "Åh, ja... det var du ja", sa sykesøster og ba jenta vente mens hun tok en tekefon. Hun var visst ikke helt sikker på hvordan de gjorde det når de testet om folk hadde malaria. Nå vet hun det. Jenta vet det også. Hun som bare ville finne ut om hun muligens hadde litt lite jern i blodet sitt som kunne være årsaken til all denne trettheten...

Forunderlig...

...at gleden over å være hjemme så fort går over i kjedsomhet
...at det føles som om livet er delt opp i forskjellige liv
...at jeg føler meg mer hjemme i "bergenlivet" enn i "hjemmelivet"
...at noen (les: pappa) kan bruke laaang tid på å søke inn radio Lyngdal for det er liksom den beste radiokanalen
...hvordan noen faktisk kan mene at radio Lyngdal spiller bra musikk
...at jeg gidder å sitte å høre på norske (med innslag av svenske) danseband (og iblant litt country) fordi det er musikken som står på radio Lyngdals meny
...at jeg gidder å bry meg så mye at jeg må skrive 3 punkt om det
...hvordan det er lettere å bli sint på dem man er gladest i og som står en nærmest

Uten tittel

Nå er skoleåret omme.
Over.
Forbi.
Det går så fort at jeg føler ikke jeg henger med i svingene her.

For 9 måneder siden flyttet jeg til Bergen.
Så mye har skjedd siden.
Jeg skriver nå Camilla, 21 år, Student.
Jeg har en tittel. Jeg er student.
Jeg kom meg mer eller mindre gjennom studiet med det lange navnet; "Samfunnsfag 1 med fordypning i globale studier (med hovedvekt på Afrika og Tanzania)"
Jeg har faktisk vært i Afrika.
Jeg har innfunnet meg med at jeg liker å være student på Landås.
Jeg liker meg i Bergen.
Det regner i Bergen - men jeg sier bare vis meg den byen hvor det ikke regner!

Nå er det sommerferie.
Jeg skal hjem.
Sommerferie i 12 uker!
Jeg gleder meg, men er likevel litt ambivalent til hele opplegget.
Nå er jeg vant med dette livet i Bergen.
Til høsten blir ting anderledes.
Ikke nødvendigvis dårligere. Men anderledes.
Jeg vet ikke helt om jeg liker tanken på det.

Hvilken dag!!!

Begynner det hele med et sitat fra Linn: "Det er det som er så greit med å være fan av nordmenn... du har fakisk sjansen til å treffe dem"

Oddvar Torsheim er i mine øyne Norges Herligste!

Vi så han (meg og Linn, altså...)

Vi lo

Vi gledet oss over denne kunstneren av en sanger

Vi kjøpte musikken

Vi kjøpte t-skjorte

OG NÅ HAR VI TRUFFET HAN!!!!!

Jeg finner faktisk ikke ord! Jeg er målløs. Jeg kan ikke beskrive hvordan det var.

Men her er historien:

Vi kommer ut fra Peppes. Åshild og jeg går litt bak de andre. De roper på meg og peker ut selveste Oddvar Torsheim i folkemylderet. Først stode jeg nesten litt som fjetret. Nølte litt, men overvant frykten og tok bena fatt. Jogget etter ham og nådde ham igjen. Prikket ham på armen og spurte: "Hei=) Om jeg kunne fått tatt et bilde med deg?" Han sa (som dere ser) ja... fikset seg litt på den forblåste sveisen og unnskyldte seg med at "for 30 år siden var han høy og mørk. Han var blitt blondere med årene": Jeg sa til ham at det gjorde da ingenting. Det er jo mange som bleker håret med vilje nå til dags.

Han var trivelig. Koselig. Skjønn!

Dette har vært en fantastisk markering av nasjonaldagen! Og til slutt en salutt for å avslutte det hele! (bergensere er gode på det med fyrverkeri)

Det eneste som kunne toppet dette var om jeg hadde bunad og møtte trond viggo! (og evt. Rune Larsen)

Livet...

Har tenkt mye på livet i det siste.
Hvor fort det egentlig går.
At det kan gå utrolig mye fortere enn vi planlegger.
Man kan faktisk ikke vite.
Derfor er det så viktig å ikke vente med viktige valg.
Viktig å ikke vente med å si det du tenker du har lyst til å si til andre mennesker.
At du er glad i dem, f.eks.
Det er fem ord jeg synes det er vanskelig å si; "Jeg er glad i deg".
Hvorfor der det så vanskelig å si?
Jeg prøver å vise det på andre måter, da... men ordene sitter liksom litt langt inne...
Jeg er nok ikke en person med "de såkalte ord i min makt".
Men livet... det er forunderlig... fantastik likevel... så kort...så langt...
Hva vil folk huske meg for?
Hva vil jeg at folk skal huske meg for?
Lever jeg slik jeg ønsker at folk skal huske meg? (vet ikke helt om jeg fikk frem meningen i dette spørsmålet, men vet ikke hvordan jeg skal omformulere meg heller).

Dette er en utrolig fin sang som sier så mye.
Som jeg skulle sagt det selv, sier jeg bare, hehe=)
"Tenk om"...



Litt dårlig kvalitet, kanskje... men hør teksten!!

Nysgjerrig?

Noen ganger går jeg inn på andres blogger.
Wow! Ille...
blogger til folk jeg ikke kjenner.
Drevet av nysgjerrigheten selv...
Og fra deres blogg går jeg videre.
Til andre blogger eid av folk jeg heller ikke kjenner.
Leser om livene deres.
Men de er som oftes ikke helt fremmede.
Noen av dem har jeg kanskje til og med hilst på!
Eller jeg har hørt om dem gjennom andre.
Vi har felles bekjente.
Da undrer jeg litt... har de hørt om meg?
Vet de hvem jeg er uten at jeg vet at de vet?
Leser de min blogg?
Det går opp for meg hvor mye folk egentlig kan vite om meg uten at de har møtt meg.
Hvor mye jeg vet om forskjellige folk uten at jeg har møtt dem...
Underlig...
hvordan man kanskje pluttselig møtes en dag.
Kommer vi da til å innrømme for hverandre at vi egentlig allerede vet.
At vi egentlig kan hoppe over de helt grunnleggende innledende spørsmålene...

Mye man kan finn på, og mye man kan begynne å undre seg over og bare vikle seg lenger og lenger inn i en tankerekke uten helt å vite hvordan man skal ende det, når man egentlig burde lese til eksamen...

Jeg ler når jeg ser denne...

Håper den kan glede deg også=)




Jeg er blitt Trond Viggo fan.
Jeg har vel alltid vært det på et vis, men nå har det nådd nye høyder.
Trond Viggo har klatret seg oppover og har klart å entre "Mannen i mitt liv"-lista mi.

Sol i hjertet...

...og i Bergen.
Noen ganger føles det som om kroppen er for liten for meg selv.
For liten for alle følelsene.
Glede.
Takknemlighet.
Kjærlighet.
Fred.
Håp.
Forventninger.
Gode følelser å bære på. Gode følelser å dele. Lykken blir dobbel når den deles, er det ordtak som sier. Hvordan kan jeg klare å romme alle disse følelsene uten å dele? det blir for mye for meg, rett og slett!

Men en følelse jeg aldri helt får taket på. Visshet.
Men er det da nødvendig å vite?
Er det ikke nok å tro? Men tror jeg nå egentlig? Hvorfor er det så vanskelig? På gode dager (som denne) er det ikke vanskelig. Likevel... hvorfor er det jevnt over så vanskelig å tro at Jesus er virkelig? At han er Guds sønn og at han gav livet sitt for meg? Er det for godt til å være sant? Er det for enkelt for meg? At det som skal til er å tro at det Jesus gjorde på korset det gjorde han for meg. det må være noe mer. Det må være en hake ved det. Men nei, det er ikke mer. Tro. Så enkelt og så vanskelig. Jeg skulle gjerne likt å vite at jeg tror. Ikke bare tro at jeg tror. "[...]for at hver den som tror på ham", står det i den lille Bibel. Det er liksom kjerneverset. Den som tror skal få evig liv, står det. Er det en slik tro jeg har? Har jeg nok tro på ham til at jeg våger å gi hele mitt liv og min framtid til ham?
Disse spørsmålene er noe jeg aldri klarer å legge fra meg. Men noen ganger tenker jeg ikke over dem. Men likvel vet jeg en ting. Jeg klarer ikke la være å tro at jeg tror. Håpe at jeg tror. Ikke nok. Jeg er bare et menneske. Jeg klarer ikke gi hele meg selv. Men jeg tror Gud tilgir meg det. Jeg vil, jeg får det bare ikke til.
Heldigvis er det ikke basert på hva jeg får til og ikke får til.
Frelsen er ikke basert på en følelse om jeg tror eller ikke. Av og til føler jeg meg troende. Andre ganger føler jeg meg tvilende. Godt å vite at Jesus er en fast klippe. Om jeg vingler, er Han et fast punkt. Poenget er at jeg går til Jesus med min tvil. Og ikke forviller meg bort for så å ikke komme tilbake.

Jeg er så takknemlig at jeg ikke finner ord.

I am a flower quickly fading

Here today and gone tomorrow

A wave tossed in the ocean

A vapor in the wind

Still You hear me when I'm calling

Lord, You catch me when I'm falling

And You've told me who I am

I am Yours, I am Yours

Å skole, skoler, skolte, har skolt

Den siste tiden har skolen hatt førsteprioritet.

På vei hjem fra skolen i dag (jeg har faktisk tilbragt 7,5 timer på skolen en lørdagformiddag) slo jeg pluttselig følge med en lodden, liten humle.

Det var vel strengt tatt verken planlagt eller frivillig. Vi skulle nok bare samme vei, humlen og jeg.

Humlen fikk meg til å tenke. Det er faktisk den første humlen jeg har sett i år 2008. Det er snart sommer. Jeg vet ikke om jeg kjedet ham/henne, men pluttselig brettet han (jeg velger heretter å omtale min venn humlen som "han") ut vingene sine og fløy sin vei. Det var selvsagt en metafor. Humler har ikke vinger. Eller har de det? Hvordan flyr egentlig humler?Når jeg tenker meg om har de vel noen små "innsektsaktige"vinger, men de har ikke vinger som i ordenes rette forstand kan "brettes ut". Det var derfor brukt som et bilde i denne sammenheng (men det regnet jeg vel egentlig med at du skjønte). Poenget med dette var, at i det humlen fløy sin vei kom jeg til å tenke på tiden. Nok en gang vendte tankene mine tilbake til dette fenomenet. Den bare fortsetter å fly av gårde. Både tiden og humlen (forhåpentligvis). Og med tankene om den flygende tiden kom også tanken om mine fordums helter. Vi kan kanskje ta steget helt ut og kalle dem for mine fordums idoler. Så bergtatt var jeg. I skrivende stund har de konsert i oslo spectrum. BACKSTREET BOYS. Jeg er trist. Oppriktig lei meg for at jeg ikke er på denne konserten. For første og siste gang å se mine gamle idealer live. I levende live. Det føles så lenge siden min musikkverden dreide seg om disse kjekke gutta. Verken før eller siden har jeg vært så stor fan av noen innen musikksjangeren.

Men nei. Jeg er ikke på konsert i Oslo. Jeg er her i Bergen og skoler. Skoler i vei med oppgaven som må skrives...

Beyond the extreme

Etter å ha tenkt og vurdert over lengre tid, fant jeg ut at tiden var inne til å sette tanken ut i livet.
I et svakt øyeblikk denne dagen lot jeg pensumlitteratur være nettopp det - pensumlitteratur. Jeg slo bøkene hardt igjen og forlot leiligheten resolutt. Jeg hadde ett mål for øye. En gang må være den første. Dette var dagen. Tiden var inne. Jeg mannet meg opp mens jeg nærmet meg målet. Skritt for skritt.
Fremme.
Jeg stod utenfor. Jeg kunne ennå snu. Feigheten innhentet meg nesten der et lite øyeblikk. Før jeg tenkte: det blir ikke bedre av å vente. Best å få det overstått. Jeg ventet litt til hjertebanken hadde gitt seg og ristet av svetten i hendene. La nervøsitet og andre såkalt "svake" følelser til side, tok på meg den harde masken og gikk inn. På andre siden av døren ble jeg møtt av ei smilende og hyggelig dame med hvite, pene tenner. Dette var uventet. Noe annet enn de på grensen til sure damene jeg har møtt i slike forbindelser før. Jeg ble overlumpet og kunne ikke annet ennå la den harde masken falle. Smilte hyggelig (og litt nervøst) tilbake. Jeg måtte si noe. Det var jo jeg som hadde oppsøkt henne. Jeg måtte starte samtalen. Jeg hoppet i det:
"Hei. Jeg vil gjerne bestille en tannlegetime"

I natt

...skal vi stille klokken.
Jeg blir alltid litt forvirret av all denne klokkestillingen.
Det tok lang tid før jeg lærte meg når vi skal stille klokken frem og når vi skal stille den tilbake.
Men jeg vil slettes ikke påstå at dette er fordi jeg er treg i oppfattelsen, mindre intelligent eller noe som helst i den retning.
Klokkestilling forvirrer meg simpelthen.
Jeg har nå endelig lært meg en fabelaktig huskeregel for å vite vilken vei man skal stille klokken:
Den skal alltid stilles mot sommeren!!
Kjempelett og uforvirende og huske.
Dette lærte jeg meg i år. Etter 21 år i forvirring.
Strengt tatt er det vel mindre enn 21 år. Tror neppe jeg brydde meg om denslags problematikker før jeg lærte klokken sånn i 6-7års alderen. Og selv da gikk det nok en liten stund (evt. noen år) før jeg tenkte over dette fenomenet med å drive å stille klokken frem og tilbake år ut og år inn.

Til tross for at jeg (endelig?) har funnet ut om klokken skal stilles frem eller tilbake i tid, forvirrer dette meg. Får vi sove lenger om morgenen eller må vi stå opp tidligere i forhold til "gammel tid"?
Blir dagene lengre eller kortere?

Men hvorfor stiller man klokken i det hele tatt???
Hvorfor ikke bare være fornøyd med tiden som den er?

Noen som har et tilfredsstillende svar på det?

sludder og pølsevev...

rot...
hvor?
i hodet mitt...
hvorfor?
nei, den som visste det...

Har gått en tur for å "lofte vede" (som det heter på min markante sørspissdialekt).
Kondis må være en fin ting å ha.
Jeg har ikke det.
Hvorfor har jeg aldri fått det?
Hadde vært greit hvis det bare var noe man kunne få... som en gave eller noe.
"Gratulerer med dagen! Her har du litt kondis"
Men en ting kan jeg si om kondis - det er utrolig slitsomt å skaffe seg når man ikke har det!!

Jeg er i det analyserende modus.
Kan sitte og bare analysere alt og alle.
Har analysert bloggen min litt, jeg... Uten egentlig å vite om det er hold i det jeg har analysert meg frem til.
Strengt tatt har jeg ikke kommet frem til noe...
Men bloggen gjenspeiler kanskje meg?

Skjønner virkelig hvis folk ikke gidder å lese alt dette vrøvlet (morsomt ord... prøv å si det=)

Nå kjeder jeg meg og gleder meg til å komme tilbake til mine venner i Bergen!!!!!

Tante x3

Velkommen til verden Elvira Celin

Niese og fadderbarn ble født i går morges!

4 dager for tidlig og greier...

Da fikk jeg jo se henne før jeg flydde opp til Bergen igjen!

Stas!!!!

GRATULERER CECILIE OG JENS

Han er oppstanden.

"Han er ikke her, han er stått opp."

(Luk. 24,6a)

Livstegn

Naa som jeg har satt meg godt til rette bak PCen til "hotelladministrasjonen" fant jeg ut tiden for aa gi "et lite pip" var inne. Ikke alltid saa lett aa vite om de sier "next" eller "last" door to the left! (det er jo ganske likt, da...). I tillegg er internett oppe og gaar her paa huset. Det er ikke hver dag, for aa si det saann! Burde sikkert skrevet litt mailer og slikt naa, men sorry mac! Det tar sikkert saann 15min aa faa sendt av gaarde 1!

Kan i stedet berette at jeg lever og har det bra. Jeg svetter! Jeg er varm! Men jeg klager ikke! Magen er bra=) Hurra, for det!

Har opplevd saa utrolig mye forskjellig, og faatt saa mange inntrykk at det er vanskelig aa sette ord paa!
Det er varmt her.
Det er virkelig store kontraster.
Det spises ingen grovbrod.
Stress og maatte skrelle all frukt, men naar det forst er gjort er det SAA verdt det.

Kunne, og burde, skrevet et eller annet lurt og fornuftig om mine opplevelser og tanker her!
Men har jeg tenkt aa gjore det?
Niks!

9 dager til jeg er hjemme. Har det bra her, men gleder meg likevel.

Africa!

Bloggredaksjonen tar herved muligens en liten ferie. Kan ikke love oppdatering den nærmeste fremtiden, da undertegnede har dratt sin kos til Afrika. Men heng med, kanskje det pluttselig er et lite tegn til liv her til tross... Men som sagt, jeg lover ingenting.

Om ganske nøyaktig 21 timer er jeg på Kilimanjaro flyplass i Tanzania. Det er helt utrooolig dere... Om ganske nøyaktig 2 timer og 1 minutt kommer vekkerklokka mi til å ringe, for da må jeg stå opp. Men det kan den i grunnen spare seg, for jeg har jo ikke en gang lagt meg!! Kanskje jeg skal gjøre det nå... Slenge meg et par (urolige?) timer på senga.. Sånn på toppen av dyna..? Det tror jeg sannelig min hatt jeg skal gjøre...

I mellomtiden kan dere jo kose dere med en ekte TOTOhit, jeg synes passet litt for anledningen!

Auf Wiedersehen!

one day left...

Da er jeg nesten ferdig med å pakke. Bare noen små detaljer som mangler nå. Som penger for eksempel. Har blitt fortalt at norske penger ikke fungerer så bra i det store utland. Ellers ser jeg for meg at stort sett det viktigste har kommet i boks (evt. i koffert).

Jeg skal til Afrika folkens. AFRIKA. Her snakker vi tur! Har egentlig ikke dannet meg noen forventninger enna. Forventningsløs. Ingen reisenerver. Gleder meg ikke. Ikke sånn å forstå at jeg gruer meg heller! Men jeg gleder meg ikke. Jeg skal simpelthen til Afrika. Tanzania.

Stilig.

Et gledelig gjensyn

Bernt og Erling er bare helt fantastisk!

Hadde nesten glemt hvor morsomme de egentlig er... Spesielt denne episoden med Kakemonsteret=)

Status quo - "eksamensangst"

Hva er egentlig opplegget med eksamen!?

Jeg har eksamensangst denne vakre morgen.

Og jeg har ikke en gang eksamen!

Forprøve til eksamen. En liten eksamen hvor man i beste fall kan oppnå resultatet "bestått". Jeg slapper av. Tvungen avslappning, for egentlig er jeg lite avslappet. Tankemessig. Har hørt det er lurt å slappe litt av og la det man har lest få synke inn. La det få godgjøre seg. Strukturtilpassningsprogrammer. Klimasoner. Virkningene av kolonitiden. Bærekraftig utvikling. Alle de forskjellige savannetypene. Utvilingsteorier.

Hva skjedde med tiden da ting var enten/eller. Mer konkrete. Bærekraftig utvikling for eksempel. "En utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge for at fremtidige generasjoner skal ha de samme forutsetningene som vi for å dekke grunnleggende behov." Tenk så greit det hadde vært å kunne satt et "punktum" med det. Men bærekraftig utviling er ikke så enkelt det. Det er faktisk veldig kompliserte greier full av gråsoner.

Jeg liker ikke gråsoner. Tenk så greit hvis verden hadde vært litt mer klar. Men den er ikke det. Det er en komplisert verden. Jeg er på vei ut av min naive boble. Og lenger tilbake. Men det er for sent. Den har sprukket. Jeg er ikke morsomme-le-av-nesten-alt-Camilla for tiden. Jeg bare er. Enkelt og greit. Men et sted langt inni meg er jeg glad. "Gled dere i Herren". Men det er en annen type glede. Den har jeg. Heldigvis.

Hjemme i himlen skal ingen mer gråte.
Herren skal selv tørke tårene av.
Hjemme i himlen skal ingen mer sørge.
Ingen skal dø eller legges i grav.

Omkved:
Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel
Når alle frelste er berget i havn!
Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel!
Lovsangens kilde er Frelserens navn.

Hjemme i himlen er smertene borte.
Ingen skal lide og pines som her.
Hjemme i himlen skal ingen mer klage.
Fullkommen glede skal fylle oss der.
Omkved

Hjemme i himlen skal lovsangen tone
Mektig som havet når bølgene slår.
Hjemme i himlen blir alle ting nye.
Rene som Jesus om tronen vi står.
Omkved

Lammet er verdig, ja, Lammet er verdig.
Han som ble slaktet og kjøpte oss fri!
Ære og takk skal vi gi til vår Frelser.
Målet er vunnet, og der skal vi bli.
Omkved

Kamilla, Kamilla hva tenker du nå?

Tanker. Mange tanker. Rotete tanker. Tanker på kryss og tvers. Hvor kommer de fra? Tankene. Oppstår de av seg selv? Et eller annet sted i det store univers? De dukker pluttselig opp. Og forsvinner. Hvor forsvinner de til? Tilbake dit de kom fra? Ut i det store univers? De blir borte. Eller ikke. Noen blir. Og nye kommer til. Flere på en gang. Vanskelig å bestemme seg for hvilken tanke man skal konsentrere seg om å tenke på. Tankeprioritering. Tenker jeg for mye? Tenker jeg for lite? Tenker jeg for mye på feil ting og for lite på rett ting? Tanker som flyter over i hverandre. Sammenslåtte tanker. Tanker som ikke er ferdig tenkt. Blir de noen gang det? Eller er de egentlig ferdigtenkte, men har en brå slutt? Som noen bøker og historier. En såkalt "åpen slutt".... Uforståelige tanker. Men også forståelige.

Hva tenker du på?
-Ingenting? Du tenker nok på noe likevel. Går det an å skru av tankene? Neppe. Selv når du tenker at du ikke tenker, tenker du. Det er en tanke.

Jeg tenker, altså er jeg. (Descartes)

Lille frøken Linn og engelen i veggen

"Lille frøken Linn visste ikke helt hva hun skulle si. Lille frøken Linn visste ikke helt hva hun skulle mene. Lille frøken Linn visste ikke helt hva hun skulle føle, heller. Da hun gikk i barnehagen, spurte moren: -Hvordan var det i barnehagen i dag da, Linn? -Jeg vet ikke, sa Linn og visste ikke helt hva hun skulle si. Da hun begynnte i første klasse og var stor jente og gikk på skole, spurte faren: -Hvordan gikk det på skolen i dag da, Linn? -Jeg vet ikke, svarte hun da også. For det var ikke så veldig lett å si noe som helst. Men hun smilte veldig pent, så pent som bare Lille frøken Linn kunne smile. Det er ikke lett å vite alt det jeg burde vite, tenkte Lille frøken Linn og sukket. Hun visste bare at hun var snill og stille og blid og pen, for det hadde de sagt alle de voksne, og da måtte hun vel være det. Snill og pen og blid og grei. Tegner pent, skriver navnet sitt pent, for det kan Lille frøken Linn.
Men er det det jeg er, tenkte Lille frøken Linn. Er jeg en snill og pen og grei og ganske stille pike som er flink til å skrive navnet sitt pent og rett på papiret? Er jeg bare det?"
(Lille frøken Linn og engelen i veggen har Gro Dahle spesialskrevet til Barnetimen for de minste i NRK radio)

En litt barnslig historie dette her. Men likevel kjenner jeg meg litt igjen i den på en måte... Leste den og synes den var litt søt. Dessuten appelerte den til meg også. Selv om den er skrevet for barnetimen. Altså rettet mot barn. Men jeg er nå litt naiv og barnslig, har jeg fått høre:p

Ti slutt kan jeg fortelle at jeg faktisk var på Naturhistorisk museum etter Salem i dag! Føler meg litt kultivert nå. Det var faktisk veldig spennende også. Eller, veldig kan kanskje ha vært å ta litt hardt i. Men i alle fall spennende!

Panta Rhei... for å si det sånn!

Hva skjer med at jeg i det ene øyeblikket er kjempemotivert for å lese og tenker bare "Yes! Nå, vet du... nå går det så det suser med disse studiene!!". Denne motivasjonen holder seg der en time. Så er den borte. Jeg begynner og tenke på andre ting. Ting jeg heller kan gjøre som virker mye gøyere. Eller steder jeg vil reise til evt. har planer om å reise til. Flytende planer som jeg lurer på om noen gang kommer til å bli satt ut i live... Færøyene med Aud Torill.... Corsica med Ingerine... Fotfølging avPaulus i Efesus...

Og vips, før jeg vet ordet avdet sitter jeg her og skriver et uinteressant (hvordan skrivesegentlig det ordet!!? Ærlig talt, har jeg alltid bare flakset på at jeg skriver det som det skal. Noen ganger går det bra, mens vel så ofte har stilene mine kommet tilbake med en rød strek under ordet...) innlegg på bloggen.

Uansett kan jeg informere om at Wikipedia definerer "motivasjon" som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening.
Så vet vi det...

Dagen i dag -

er en underlig dag.

Den er din!

Dagen i går slapp deg ut av hendene.

Den kan ikke få annet innhold

enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.

Du vet ikke om du kan regne med

å råde over den.

Men dagen i dag er den eneste

du kan være sikker på.

Den kan du fylle med hva du vil.

Benytt deg av det...

I dag kan du glede et menneske.

I dag kan du hjelpe en annen.

I dag kan du leve slik at noen

i kveld er glad for at du er til...

Dagen i dag er en betydningsfull dag-

Den er din!

(G. Brandes)

Leste på Gurids blogg og kom på dette diktet. Det er så utrolig bra synes jeg. Dagen i dag er den eneste du kan være sikker på. Gurid skrev på bloggen sin: "Hvor er tankene dine? kjipt nok... er mine tanker ofte i fortiden og fremtiden".

Jeg er ikke en person som lever veldig "her og nå". Jeg bruker unødvendig mye krefter på å tenke på fortiden og hva som kunne vært. Og så tenker jeg også mye på fremtiden og tenker at "alt" skal bli så mye bedre da. En gang der fremme. Ikke nødvendigvis fordi ting ikke er bra nå. Men likevel... det er nok noe med det at gresset er grønnere på den andre siden. Men er den nå egentlig det!!?